JEG VAR SLITEN

 

 



 

 

I går var jeg og Maria på lunsj hos ei jeg gikk på vgs med. Gamle gjengen samlet seg og tok med barna.. Eller de tok med babyer og jeg tok med min eldste :-)  Vi dro sammen med min eldste venninne Mira, som jeg har hatt gjennom 27 år.

Vi spiste god mat og snakket om gamle dager, det var ordentlig koselig. Vi gikk også ut og så på en konsert som ble holdt. Der var det veldig mange mennesker. Angsten kom selvfølgelig, men heldig som jeg er så passet Mira ordentlig godt på meg, viste hensyn og lot meg aldri være alene. Jeg pushet meg selv veldig, og det merket jeg på kroppen da jeg kom hjem. Jeg er utrolig takknemlig for alt hun gjorde for meg i går. <3

Jeg vet jeg må kaste meg litt uti der, prate mer og ikke kun trekke meg til siden eller gå bort når det kommer folk. Flere av Miras venner kom bort i går og jeg ville helst bare gjemme meg, ikke synes. De var utrolig hyggelige, de snakket med meg og tullet og tøyset med Maria. Ingenting var galt med dem, det er meg. Jeg vil så gjerne prate masse, men så lite kommer ut.



 

Jeg har merket det ved flere anledninger å. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg får det rett og slett ikke til. Angsten tar helt overhånd og hvis det er for mye rundt meg og mennesker jeg ikke kjenner, blir alt rot oppi hodet. Thank God for at jeg er flink til å skjule det. Håper jeg(?) 

I det jeg og Maria setter oss på t-banen merker jeg med en gang at kroppen er sliten. Det hadde vært en lang dag. Maria som hadde vært i full fart hele dagen var også sliten så jeg. Vi satt oss for oss selv på en rad og bare skravlet sammen.

Vi kom oss hjem til slutt og da var det kveldsmat og leggetid for hun minstemor. Jeg setter meg ned i sofaen og blir sittende og glane på tv-en. Jeg var sliten, men hodet ville ikke sove. Når skal dette bli bedre tenkte jeg..(?)



 

DEN ANDRE SIDEN

 


 

Har du noen gang tenkt på om det er noe på den andre siden?

 

Med den andre siden mener jeg jo selvfølgelig åndeverdenen, eller der vi havner etter vi er død.

Dette er noe jeg tenker ofte på. Daglig. Jeg undrer meg veldig over hva som fins på den andre siden, hva man gjør der, hvem man møter og hva slags valg man kan ta der.

Jeg har lest utallige bøker og lyttet til mennesker som har noe å si om det. Dette har jeg kommet frem til at jeg også mener:

Jeg liker å tro at den andre siden er egentlig bare rett ved siden av oss, ikke så langt unna som kanskje mange tror. Jeg tror at det er fred der og at man får møte sine kjære igjen. Jeg tror man kan velge å vende tilbake til denne verdenen om man ønsker det også etter at man har utviklet seg noe mer.

 

 

Jeg har alltid trodd på dette, og mener selv at den andre siden fins. Jeg klamrer meg fast til tanken om at den dagen jeg er borte vil jeg møte alle igjen.

Jeg merker nå, mer enn noen gang at jeg må ha noe å tro på. Jeg må han noe å holde fast i.

Jeg klamrer meg fast til tanken om at våre kjære får med seg store høydepunkter og annet vi driver med.

 

Men, likevel er det så vondt. Så vondt for oss på denne siden. De har det bra og har fått fred, vi sitter igjen med et knust hjerte og sorg.

 

Den dagen vi møtes igjen vil våre hjerter være hele.

 



 

DE DAGENE



 

Minner strømmer tilbake, tankene kommer... Jeg glemmer aldri den dagen. Eller, dagene.

Sist jeg så deg var du kald. Du var så kald. Du lå der på et metallbord kledd i hvitt med en slags hvit duk over deg.

Før jeg gikk inn i rommet, var jeg redd. Redd for hva som møtte meg på andre siden av døren, for jeg visste at du lå der. Døren åpner seg og jeg går forsiktig inn.  Der lå du. På metallbordet i sølv. Jeg skvatt og hoppet ut i skrikende gråt. Jeg falt sammen i armene til Kim der han satt i sofaen, for han var ikke helt klar til å gå inn. Jeg ble så redd, for nå var det virkelig. Du lå der inne, det er deg, det er sant.

Etter jeg hadde klart å roe meg ned litt, kom jeg meg omsider inn. Jeg gikk veldig forsiktig inn med Kim ved siden av meg. Jeg gikk bort til deg og holdt deg på overarmen. Jeg tok meg selv i å titte ned på armen din og sa til meg: han er så kald. Han er så kald. Tårene presset på og ut kom de. Jeg var så redd for å ta på deg andre steder. Du var så kald. Det er så virkelig. Det gjør så vondt. Så vondt at det er virkelig. Så vondt at du ligger der. Av alle ting tok jeg deg på håret. Jeg kjente på håret ditt, for jeg turte ikke å ta på deg andre steder. Mest av alt ville jeg klemme deg, men jeg turte ikke.                                                               Det var så altfor virkelig. Du hadde reist til himmelen, sjelen din hadde virkelig forlatt kroppen, og der lå du på et metallbord i sølv. Det er ikke riktig. Det er så urettferdig.

Den andre gangen jeg så deg gikk det litt bedre, men jeg syntes fortsatt at det var litt skummelt. Du lå der fortsatt, like kald. Det er jo ikke den Marius jeg kjenner. Han jeg kjenner var en utrolig varm person. Dette er så urettferdig.



 

Siste gang jeg så deg var i begravelsen. Da var det hvite borte og Vålerenga-skjorta var på og tatoveringene fremme. Jeg la et brev på brystet ditt og en rose på toppen av brevet. Dette var siste gang jeg så deg. Jeg satt meg på benken og tittet på deg. Satt og bare tittet bort på deg. Dette kan ikke være sant. Det er ikke riktig.                                                                                      Det vondeste var å se Kim legge tørkle over ansiktet ditt. Det var et siste farvel. Det var så vondt, men så enda mer vondere for broren din. Lokket på kisten ble satt på og nå var det over. Nå skulle du ned i jorden. Av jord er du kommet av jord skal du bli. Det brant i hjertet. Å se deg bli sunket ned, den smerten kan ikke beskrives. Hjertet mitt blør for familien din. Å se smerten dems var nesten uutholdelig.





 

Jeg slipper ikke mange innpå meg, men du var en av de jeg slapp inn. Du var Kims lillebror, men ble omtrent min også. Og en av mine nærmeste. Savnet etter deg kommer alltid til å være der, trangen etter å snakke med deg, le med deg, gråte... kommer alltid til å være der.

 

Du var så vond å miste, du var så god å ha

        men alle gode minner kan ingen fra oss ta

 

 







                                                                                                                                           

 

Love Nelly

Nå har jeg nettopp vært inne på Nelly og tittet litt.. Siden finner du Her... Jeg titter ganske ofte der inne om jeg skal være ærlig.

Jeg har tittet på noen jumpsuits, og her er to av favorittene mine som jeg har såååå lyst på!




Er det flere enn meg som elsker Nelly? De har så mye fint.  Hvem skal jeg velge??

Jeg merker spesielt nå som jeg er litt utafor om dagen, drømmer jeg meg bort i fine antrekk.. I love a good outfit :-)

 

 

DET JEG FRYKTET SKJEDDE

Da jeg la meg 16. mai, la jeg meg med tanker om at i morgen skal jeg våkne med et smil om munnen og alt skal gå bra. Sånn ble det jo selvfølgelig ikke.

Jeg våkner av korpset som tutet utenfor blokka, nysgjerrige meg hoppet opp og tittet ut av vinduet. Der stod de med regnponchoer og spilte nasjonalsangen. Da de begynner å gå nedover igjen går jeg vekk fra vinduet og setter meg ned i sofaen. Da merker jeg at det kommer. Det jeg fryktet skulle skje, skjedde. Ballen av angst satte seg som en klump i brystet og halsen. Dette blir en lang dag tenkte jeg. Tårene presser på, så jeg går på badet for å prøve å slappe av litt og bare gråte. Til slutt får jeg samlet meg. Jeg legger meg ned litt og sovner.. Etter en stund våkner jeg av Kim. Han har stått opp og forsvinner i dusjen.. Jeg reiser meg opp og er litt småkvalm men finner noe jeg kan sysselsette meg med. Jeg setter på ovnen og inn med baguetter. Vekker barna og får de til å kle på seg. Inn med frokost og kommer oss ut.

Vi kommer oss opp til der vi skal stille oss opp med toget. Jeg følger Maria til klassen sin, og går bak til der barnehagen skal gå og stiller meg sammen med Kim og Marcus.

Vi går runden rundt i området her og kommer oss ned til skolen der mamma, min bonusfar, søster og tantebarn venter.

Marcus spør om popcorn og jeg stiller meg i kø. Angsten kommer, klumpen kommer... Jeg blir så stressa sier jeg til søsteren min så hun stiller seg med oss. Det er store folkemengder og jeg merker at jeg blir klaustrofobisk, men jeg viser det ikke.               Jeg kommer meg ut av køen og bort til de andre. Nå går det bedre. Barna koser seg med oss og venner. Vi spiser pølser, boller, drikker brus og slush, og spiser is.. En skikkelig kose-dag! Barna fikk kjøre hest og slede, fiskedam og masse annet mer.

Da alt er ferdig på skolen kommer vi oss omsider hjem. Trøtte og slitne kaster vi oss i sofaen for å slappe av... Kim fikk bursdagsgave og vi spiser litt før vi skal avgårde igjen om noen timer..

I bakhodet hadde vi jo det at Marius ikke er her... Vi er en mindre.                                                                                                Men vi gjorde det beste ut av dagen, og barna hadde en super dag.













I DAG HAR DU BURSDAG

Hurra for deg som fyller ditt år, ja deg vil vi gratulere

 

 

Kjære, kjære Kim.

Gratulerer så mye med dagen din. Jeg vet dette blir en vanskelig dag for deg, men kjenner jeg deg rett smiler du deg gjennom det.

Takk for at du er en vår klippe og vår støtte.

Takk for at du er en fantastisk pappa til barna mine, det skulle vært flere som deg.

Takk for at du er sterk når jeg er svak. 

Takk for at du alltid har ryggen min.

Takk for den du er.

Jeg skal prøve å gjøre alt jeg kan for at du skal få en så fin dag som mulig, selv om det er på selveste 17.mai så har vi alltid en feiring av deg også.

I LOVE YOU 






 

DAGEN I MORGEN

Da er jeg hjemme etter en luftetur med svigermor. Farta litt rundt på kvelden. Jeg var jo selvfølgelig sent ute med å kjøpe en bursdagsgave til min samboer Kim. Han har nemlig bursdag i morgen, på selveste 17.mai.

Det blir jo en litt spesiell dag i morgen i og med at vi mangler en person, men vi skal gjøre det beste ut av dagen og kose oss med barna.

 

I morgen er det opp og hopp fra tidlig morgen. Vi skal gå i tog med skolen og barnehagen. Etterpå skal vi være på skolen og feire med min mor, bonusfar, søster og tantebarn.

 

Jeg håper dere alle får en super flott 17.mai!

 

HEIA NORGE!

 


(Bilde fra i fjor)



 

TIL DEG

Om du hadde snakket med noen, hadde du vært her idag?

Hva var det som skjedde den måneden du forandret deg så drastisk?

Hva var det som fikk det til å vippe?

Jeg håper du vet der oppe du sitter og ser ned, at vi alltid hadde vært der. At vi alltid hadde hjulpet deg.

Du og jeg pratet mye. Vi ble som søsken. Vi delte så og si alt. Hvorfor fikk jeg ikke med meg dette? Vi var jo alltid ærlige med hverandre, uansett hva det var om.

Vi var med hverandre hele tiden, fram til den måneden. Da trakk du deg mer unna. Var det noe jeg skulle ha gjort annerledes? Jeg prøvde å få kontakt, men ingen respons. Om jeg fikk en respons var den kort.

 

Dette var ikke noe som skjedde over lang tid, men i løpet av en veldig kort periode.

Hva var det du ikke ville at vi skulle vite? Vi hadde gjort hva som helst for deg.

 

Selv om jeg vet du har det bra på den andre siden, sitter det en haug med mennesker som har det vondt på denne siden. Du har rørt ved manges hjerter, hadde du bare visst..

 

Du var en livsglad gutt som levde i nuet. Du stilte alltid opp, du tok alltid telefonen eller skrev en melding tilbake. Om jeg trengte hjelp til noe kom du alltid løpende for å hjelpe. Takk! Takk for at du har gjort for meg, og oss.

Alt du ga var kjærlighet og alt du var, var kjærlighet.

Du var der for barna, du hentet i barnehagen og du lekte med dem. Barna savner onkelen sin og snakker om deg hele tiden!

Du hadde alltid et smil om munnen og en tørr kommentar på lager. Og du vet at jeg elsker tørre kommentarer, hehe.

Du var en som elsket Vålerenga. Ishockey spesielt, men også fotball. Du var en ivrig supporter om jeg skal si det mildt.

Trening var også viktig for deg, og du jobbet hardt for å nå de målene du satt deg.

 
 

Etter din bortgang har jeg sett deg. Jeg vet at du vet at jeg har sett deg. Jeg har følt deg rundt oss og jeg har til og med luktet deg. Det er godt å vite at du er hos oss, men det er ikke på samme måte som det vi hadde ønsket.

 

Bursdagen din var et mareritt. Jeg følte ikke for å smile engang, men jeg puttet på meg det falske smilet mitt. Beit det i meg.

Vi dro til gravlund og spiste sammen etterpå. Familien. Du skulle vært 27 år. Men det rakk du ikke å bli. Hele dagen var jeg i et slags vakuum. Vær så snill, la denne dagen være ferdig.

I fjor ringte jeg deg, dette året kunne jeg ikke.

 

Du var god nok som du var, jeg håper du vet det nå. Det holdt med å bare være deg..

 

Vi savner deg uendelig mye, og hadde gjort hva som helst for å hatt deg her nå.



 

TABU - et kort innlegg

Ååå, nei! Hva skjedde? Hvordan døde han?

Selvmord.

Det blir helt stille... Kikker til venstre og til høyre. Kroppspråket endrer seg. De vet ikke hva de skal si eller hvor de skal gjøre av seg. Jeg ser det gjør dem ukomfortable. Dette vil de IKKE snakke om.

Flere ganger har jeg merket dette.

Hvorfor er det sånn? Hvorfor er det en slik tabu rundt dette? For mange er det vanskelig å bare si ordet selvmord. Men jeg sier det. SELVMORD. SELVDRAP.

Det er akkurat som om det skal bli gjemt bort, hysjes bort og ikke pratet om.

Visste dere at hvert år begår ca 530 selvmord her i Norge? Rundt 150 er kvinner og 400 er menn.

400 er menn.... Hvorfor er det sånn? Er det sånn at vi kvinner er flinkere til å ytre følelsene våre? Vise eller fortelle hvordan vi har det og be om hjelp?

Menn skal være så tøffe, så sterke. Skal klare alt. Skal ikke vise at man er sårbar, skal ikke vise at man kan være langt nede. De skal ikke vise at det er ting de ikke mestrer....

Dette kan ikke bli hysjet bort lenger. Vi mister altfor mange mennesker til dette. Vi må være åpne for samtaler om dette emnet. Kanskje det er du eller en du kjenner som går med slike tanker og tenker at de ikke har noen å prate med? Det er så viktig å snakke med noen. Om det så er en i familien, en venn eller en lærer, sjefen din.. noen... Det er så viktig å si at JEG HAR DET IKKE BRA.. til noen.

JEG BEUNDRER HAN

Idag da jeg var med ute med minstemann, kun han og meg, tok jeg meg selv i å beundre han. Beundre han for at han setter pris på og nyter de små tingene. Han plukket blomster og plasserte de i hullene på hjelmen sin så fint. "Se så nydelige blomster mamma, disse er til deg for du er så søt". Smelt ikke sant? Han er verdens herligste! 
Vi var ute i det stille borettslaget, kun oss to. Vi hoppet paradis, som jeg så klart laget feil, men det gjorde ingenting sa han så vi hoppet videre. Vi spilte også fire på rad. Det var så stille og godt ute. Det var bare oss.. Vi satte oss på krakken der han plukket blomstene ved siden av og han tuslet rundt med det ene og det andre. Han så så fri og trygg ut der han gikk helt i sin egen verden. Jeg beundrer han. 
Er det noe som løfter meg opp er det virkelig barna mine. 

Jeg tok meg selv i å tenke mens han vandret rundt meg at det er så mye han ikke vet som han må få vite når han er større. Det gjør så vondt å vite at han vil få det vondt, eller kanskje det å ikke vite hvordan han vil reagere. Alt jeg vil og ønsker for barna mine er at de skal ha det bra. Ha det bra med seg selv og menneskene rundt dem. 
Jeg har skjønt at jeg må bare ta det som det kommer. Har de spørsmål så svarer jeg så godt jeg kan, men det er selvfølgelig noe jeg også skjermer de for. Det de ikke er store nok til å forstå enda. 
Men, de får snakke om akkurat det de vil, når de vil. 

Jeg fikk også et innfall idag. Jeg tok saksa og klipte meg selv. Jadda.. Jeg er ingen frisør ser jeg, men men.. Pytt pytt... Jeg gjør mye rart. Kortere ble det, og guttungen fikk være med å hjelpe til. Han syns det var veldig moro:-)

 






 

HJELP OG EN TAKK



Først av alt vil jeg takke for all responsen jeg har fått. Wow! Det treffer meg rett i hjertet og det er godt å se hvor mange som bryr seg, og hvor mange som kan relatere til det jeg sier.

Å skrive for meg har alltid vært terapi. Jeg har alltid skrevet dagbøker og jeg har skrevet blogg tidligere.

I lang, lang tid har jeg vært stille. Jeg har vært i en boble. Den boblen har sprekt og jeg er nødt til å åpne meg og snakke.

Jeg er mye flinkere til å skrive hva jeg føler enn å snakke om det. Jeg vet ikke hvorfor det er sånn, men jeg har alltid hatt vanskeligheter med å åpne meg helt opp for andre mennesker. De som vet det meste om meg, er de jeg har i min "sirkel" som jeg kaller det. Mennesker jeg vet jeg kan stole på. Og det, det er ikke mange.

Jeg har fått en del spørsmål om jeg får hjelp, og ja jeg får hjelp. Etter laaaang lang tid. Jeg har en utrolig flott psykolog, men jeg er i "startfasen" og mye grums jeg har båret på skal også bearbeides i tillegg til tapet av... han...

 

Tusen takk for dere som tok turen innom bloggen i går for å lese, og tusen hjertelig takk for alle fine kommentarer og meldinger. <3

Pia.

 

REISEN

Vekkerklokken ringer, jeg slumrer et par ganger før jeg reiser meg opp.

Jeg merker at hele kroppen er uvel og jeg er kvalm. Det føles ut som om jeg har en stor klump i brystet og i halsen, og tårene presser på. Jeg titter rundt meg en stund før jeg kommer til meg selv. Jeg føler meg fortsatt uvel og kvalm..

Slik er det nå, hver eneste morgen.

Jeg vekker barna, putter på meg et smil og lager frokost.

Klokken blir 08:00 og jeg sender eldstemann avgårde på skolen.

Nå kommer den neste vanskelige delen. Jeg må komme meg ut døra, jeg må levere minstemann i barnehagen. Jeg kommer meg omsider ut døra og opp i barnehagen. Minsten er levert og jeg tråkker hjemover igjen. På veien føler jeg tårene presse på men jeg holder de tilbake. Jeg skal ikke være en sippeunge og jeg skal ikke være svak, forteller jeg meg selv hele tiden. Men jeg føler meg svak og jeg hylgriner når jeg er alene. Jeg har så mange fine mennesker rundt meg, men likevel føler jeg meg så alene.

Jeg kommer meg hjem og hode spinner av tanker og gjøremål. Jeg vil ha ro. Jeg trenger ro.

Jeg kan ikke stresse, ikke stress forteller jeg meg selv. Stresser jeg, får jeg migreneanfall.

Tankene flyr oppi hodet. Jeg må gjøre det, jeg må huske det, jeg må rekke det..... ro.... jeg vil ha ro, kroppen min trenger ro.

Av og til sovner jeg på dagen. Kroppen orker ikke, den vil ikke.... Det er altfor mye... Men jeg føler meg like sliten da jeg våkner.

Eldstemann kommer hjem fra skolen og jeg går å henter minstemann.. Smilet på.

Jeg er sliten, men jeg viser det ikke. Kroppen sier stopp, men jeg fortsetter å presse meg selv.

Er det ingen som ser meg? Er det ingen som ser det jeg ser? Jeg vil helst bare skrike, skrike at jeg har det vondt. Jeg er trist og lei meg. Kroppen min er sliten.

 

Det at jeg mistet et familiemedlem, en av mine nærmeste... var bare toppen av isfjellet.

Jeg unner ingen den smerten, følelsen av å være hjelpesløs, og føle at alt er håpløst.

Når jeg føler på smerten er det den vondeste smerten jeg noen gang har følt i hele mitt liv, og når jeg tenker på hva min kjære da må føle som da har mistet sin bror er mer enn jeg kan takle.

Min samboer er den sterkeste mannen jeg noen gang har møtt. Han har opplevd det verste man kan oppleve og jeg vet han har det vondt. Han skal være så sterk. Så sterk for oss alle, men jeg ser lidelsen hans. Jeg ser det i hans øyne og jeg merker det på hans kroppspråk.

Hvordan vi skal klare å leve normalt etter dette og bære med oss sorgen slik at den kan være en del av hverdagen vår er det store spørsmålet nå, og det er det vi kjemper for.

 

Jeg må komme meg på beina, ha energi og lysten på å føle på ordentlig glede igjen.

 

Dette er min reise, min reise på vei opp igjen. Jeg må gjøre det for min egen skyld, men også for familien min sin skyld. For de, de er alt for meg.

 

Pia.

Les mer i arkivet » Mai 2017
hits