JEG VIL AT DERE SKAL HØRE HENNES HISTORIE

Jeg har en oppfordring til dere alle. Gå inn å les på min svigermors side. 

Det fins ingenting i systemet for mennesker som havner i sorg. Man skal liksom gå rett ut i jobb når sykepengeperioden er over.. det er en tidsfrist på sorgen og den må snart ta en ende.. 

Jeg vil gjerne at dere leser hennes historie og hennes kamp mot et system som svikter helt.  Hun kan risikere å måtte miste hjemmet sitt.. Det er urettferdig at hun skal bli straffet! 

KLIKK DEG INN HER

EN NY EPOKE VENTER

 

Sommerferien går mot slutten og snart er det på'n igjen med hverdagen.

 


 

 

Et helt nytt år venter oss med mange nye ting. En helt ny epoke starter for oss alle, men spesielt Marcus. Han begynner i 1. klasse til høsten. Aldri mere barnehage, nå er det kun skole. Det blir rart å ikke ha barnehagebarn lenger, men jeg er veldig spent på hvordan det kommer til å gå. Han gleder seg masse til å begynne på skolen og det er så moro å høre han snakke om skolen og alt han gleder seg til. 

Det føles ut som om det var i går jeg lå på sykehuset å skulle føde, og nå er han snart 6 år gammel og skal begynne på skolen.

Det er veldig surrealistisk å tenke på. Han er blitt en flott gutt som er omtenksom, sjarmerende, god mot andre, hyper og livsglad. (og masse, masse mer!)

Fra nå av jeg er en ''ren skolemor''. Jeg har kun skolebarn nå. De er blitt så store begge to. 

Jeg husker når Maria begynte på skolen og hun plutselig ble så ''voksen'' av seg. Språket og oppførselen forandret seg. Det som var ''kult'' i barnehagen var liksom ikke like kult da hun begynte på skolen. Har vært moro å følge hennes utvikling fra barnehage til skole og jeg gleder meg til å se hvordan Marcus utvikler seg da han begynner på skolen. Jeg tror dette blir bra jeg! :-)

 



 

EN HYLLEST TIL MIN SØSTER

 




SARA

Hun stiller alltid opp

Hun sier alltid ja

Hun kan man alltid stole på

Hun er den jeg deler alt med

Hun er den som vet ALT

Hun er min bestevenn 

Hun er min søster

 



 

 

Takk for at du alltid er der, spesielt når det ser mørkest ut. 

Uten deg, ingen meg.

Takk for at du alltid oppmuntrer meg.

Takk for at du er verdens beste tante som alltid er der. Du vet hvor høyt de elsker deg.

Takk for at jeg har fått sjansen til å bli tante, jeg elsker hun mer og mer hver eneste dag.

Vi har løpt gjennom mange stormer sammen og vi har alltid kommet ut sterkere. Sammen. Du og jeg.

Du er unik. Det er ingen som deg. Min lillesøster, min beste venn.

Jeg er evig takknemlig for deg.

ALDRI GLEM HVOR GLAD JEG ER I DEG

 



 

THE DOCTOR

Nå sitter jeg å venter på å få komme inn hos legen. Venterommet gir meg angst, men heldigvis er det ikke mye folk her nå så jeg har klart å gjemme meg bort litt. 

Må hente sykemeldingen min. (som egentlig skulle vært hentet forrige uke,fy fy..) også skal vi ha en samtale. Jeg er heldig som har en fastlege som har fulgt meg opp siden jeg var et barn. Hun vet alt og det gjør det så mye lettere. 

Spørsmålet fremover blir jo om dette er min siste sykemelding. Det svaret får jeg når jeg er i det andre møte i slutten av måneden/begynnelsen av august. 

 

KJÆRLIGHET = DØD

 

 

 



 

 

 

Kjærlighet kan få deg død.

Tillitt kan få deg død.

Feil mennesker kan få deg død.

Du ville hjelpe, men denne gangen gikk det ikke.

Det ødela deg. Ødela deg psykisk.

Wow. I løpet av så kort tid.. Vi snakker om litt over en måned!!

Hva skjedde som du ikke ville fortelle?

Du pleide å dele alt med meg.

Det er så frustrerende å vite at personen som sitter på svaret kommer aldri til å gi oss noen svar.

Det er frustrerende å vite at du trolig nok har blitt skremt eller truet.

Det er enda mer frustrerende at jeg så deg på film 12 timer før du døde. Du virket redd. Redd for hva?

Du så ikke ut som deg selv og hele kroppsspråket ditt og alt du sa var veldig merkelig.

Mens du satt der i sofaen redd, satt personen ved siden av deg og lo av deg. Meget spesielt.

Det gjør vondt å vite at du egentlig hadde vært her hadde det ikke vært for.......

Jeg har funnet noen svar, men jeg mangler det største svaret av alle.

Men..., jeg vet noe av det h*n ikke vil at jeg skal vite, og jeg kommer alltid til å prøve å finne mere svar så lenge jeg lever.

 




 

 

SOLA SKINNER

 

 


 

Sola skinner og det er strålende vær her. Barna bader i bassenget og koser seg.

Sola skinte ikke da jeg åpnet øynene for å si det sånn! Det føltes ut som om både lyn og torden slo ned her, men det var bare humøret mitt og humøret til Kim. Det har gått seg til nå, men slike morgener hater jeg. Det er så dritt å starte dagen slik og det blir liksom litt sittende igjen selv om man smiler og ler.

 



Men...., fuck it. Jeg skal ikke la det påvirke dagen min. Skal hvertfall ikke vise det eller la det gå ut over noen. Det er bare det at på denne tiden av måneden og fremover er kjip å tenke på, og om jeg grubler ekstra hardt på det så blir jeg skikkelig forbanna. Forbanna på en person. Og det er ikke han jeg mener da...

MEN! Ikke nå, akkurat nå er ikke tiden for å sitte å være sur, så jeg skal gripe fatt dagen så godt jeg kan og kose meg med barna mine! :-)

 



HA EN FIN DAG!

HALLO?

Ja, da satt jeg her da.. Midt på natta igjen.. Noen som er våkne? Hallo der ute.... De siste dagene har jeg klart å sovne relativt tidlig til å være meg. 00.00 - 00.30 tiden. Nå nærmer klokka seg 02.30 og jeg er stuuuup trøtt, men hodet vil ikke slappe av.. Trodde kanskje jeg hadde fått en liten pause nå og at ting begynte å roe seg, men nå nærmer slutten av juli seg og august begynner. Slutten av juli og august måned fremover kommer jeg bare til å spy av.. Hvertfall en lang tid fremover kommer jeg til å ha visse datoer og dager hvor jeg har mest lyst til å kaste opp, bli sinna, frustrert og lei meg.

Akkurat nå er jeg litt usikker på hva som holder meg oppe, jeg gråter ikke, jeg er ikke lei meg akkurat nå og jeg er heller ikke sint. Jeg sitter egentlig bare her da. Hører på at barna sover, alle sover her, unntatt meg da selvfølgelig. Jeg vet ikke helt hva jeg tenker på heller. Ser litt på tv-en... Jeg tror jeg må sette på alarm så jeg ikke står opp så veldig sent i morgen. Når sant skal sies så har jeg faktisk min egen vekkerklokke, han heter Marcus og er 5 år. (*ler*) Han kommer alltid om natten først som regel og legger seg med meg, og når han våkner på morgenen så vekker han meg/oss.. Det er superkoselig. Men noen ganger litt for tidlig også hvis han finner ut at han vil stå opp før fugla. Hehe...

Jeg fikk meg header for en halvtime siden da, en snill jente ved navn Linda har laget den til meg. :-) Tusen takk!

Jepp, jepp.. Ikke så mye innholdsrikt fra meg her nå, men kommer mer etter jeg har våknet i morgen/etterpå.

 


Slenger med et bilde fra i forgårs
 

 

GOOD NIGHT! 

JEG VIL..

 

 



 

 

Nå har jeg vært sykemeldt en stund og tiden er snart kommet for å finne ut hva jeg skal videre. Jeg har tenkt LENGE på hva det er JEG vil, og hva JEG har lyst til å gjøre. Jeg føler på en måte det er på tide at jeg gjør det jeg vil og satse på det. Barna begynner å bli store og nå er kanskje tiden inne for å GO FOR IT! 

 

 



 

 

Jeg skal i et møte i slutten av måneden hvor dette skal snakkes om. Spørsmålet blir jo da om jeg blir ''friskmeldt'' for å kunne gjøre dette. Dette hodet mitt altså! Jeg skal innrømme at jeg er drit nervøs og redd for å ta dette steget, men jeg vet selv at dette er noe jeg virkelig brenner for, men jeg er så redd for å feile, at jeg tar på meg for mye enn hva jeg kan klare. Jeg vil så gjerne prøve hvertfall, men jeg må høre om dette er en mulighet i det hele tatt. Om dette går vil alt bli annerledes, men på en positiv måte. Jeg higer etter positivitet nå om dagen så dette hadde vært en drøm om det gikk i boks.

 

 




PSSST! JEG HAR BLITT RØDTOPP!

LETTERE SAGT ENN GJORT

 

Sommerferien er for fullt i gang! Vi er på hytta i Spydeberg nå og har vært her siden mandag. Vi dro rett etter psykologtimen min faktisk. Der fikk jeg blant annet beskjed om å prøve å legge bort bekymringer som jeg har etter ferien og prøve å ta "sommerferie" nå og kun gå inn i det moduset. Sommerferiemodus. Må ærlig innrømme at det er lettere sagt enn gjort, men jeg prøver og det går helt greit.

 

 

 

 

 Det er godt å komme seg bort, bare være sammen oss fire.

Vi har vært på stranden, lekeplass, plukket blåbær, funnet hvite blanke steiner (jeg samlet på de da jeg var yngre og det er masse av det her) og rodd gummibåt. Far i huset skulle absolutt ha en gummibåt så den prøvde vi ut idag. Vi lo og lo og lo... å ro en gummibåt var ikke så enkelt som han trodde. Barna syns det var super gøy så i morgen så er det ut en tur til å båten våres.. hehehe. Vi lo godt da han skulle sette seg i denne båten. Det krevde teamwork, men vi klarte det! Det var godt å le ordentlig igjen og det er godt å se Kim le igjen å.. 

 

 



 

 

 

På denne turen har jeg også merket hvor sliten egentlig kroppen min og hodet mitt egentlig er. Jeg har virkelig fått kjenne på det, for nå slapper jeg ordentlig av. Allikevel, så er turen verdt det. <3

JEG KAN VÆRE KALD

 

 



 

 

Jeg klarer å si: jeg har det ikke bra. Jeg har det vondt. Det jeg strever mest med er å vise det. Vise følelsene. Jeg kan fint si at alt er dritt og jeg ser ingen lys i tunnelen, men det å gråte og bryte sammen foran noen syns jeg er veldig vanskelig. Jeg kan snakke om utrolig brutale og tøffe ting, men jeg kan si det og snakke om det på en måte at jeg kan fremstilles litt kald. Kanskje det er min forsvarsmekanisme og min måte å være på, mtp oppveksten min at jeg ikke vil virke svak.

Nå vet jeg at, å gråte er ikke en svakhet. Det er en styrke å vise følelser. Jeg har prøvd å vise følelser når jeg har det vondt foran andre, eller hvis jeg merker at tårene presser på. Men hver gang jeg merker at tårene presser på og klumpen kommer, så svelger jeg det bare. Helt automatisk. Jeg prøver å slippe det løs, men jeg er bare ikke der enda kjenner jeg.

 



 

Jeg har alltid fått høre at jeg kan virke ganske kald og hard, og jeg tåler å høre og se det meste. Jeg undrer så fælt på hvordan jeg kan bryte dette mønsteret og heller bare la tårene renne foran folk når jeg snakker med de om ting som er vondt som vanligvis hadde fått meg til å gråte når jeg er alene. Jeg tror ikke at jeg lurer så mange lenger med å komme frempå som kald, da jeg har fått høre at nå kan man se at jeg er trist i øynene. Mennesker jeg ikke har snakket med på lenge har dukket opp igjen og tatt kontakt. Fortalt meg at øynene mine ser triste ut. Er det så tydelig? Samtidig setter jeg veldig pris på å få høre det. Det er ikke noe jeg har tenkt over i det hele tatt. Jeg føler at jeg kun ser likegyldig ut og veldig careless. Tom bare...

HUD SOM BABYRUMPE

 

Okei, så jeg skulle pleie meg selv litt da.. Er ingen hemmelighet at jeg aldri har vært noe opptatt av å sitte med maske annenhver og stelle huden ordentlig. Vasker ansiktet og bruker cocosolje liksom, that's it. Så jeg tenkte jeg skulle slenge meg med på denne DECRUSTO maska da.. eller maskene. Jeg skaffet meg den sorte og den hvite. Kjøpte også kremen som skal brukes til slutt.

Først brukte jeg den sorte... Satt med den i 20 min ca.

 



 

Fikk dekket der det skulle, men ble litt søl rundt omkring.. Pytt, pytt ikke så nøye tenker jeg.

Etter jeg fikk den av, tok jeg den hvite da og satt å blomstret i 20 min med den.

Disse maskene skal gjøre huden min glatt og fin og det er ikke måte på, så da venter jeg i spenning!

 



 

Dro av og smurte på med kremen. Føler meg litt varm, men ganske fresh også. Hud som en babyrumpe igjen. Yasss!

Dette skal gjøre 2 ganger i uken frem til jeg ser et resultat så da er det jo bare å vente da... Kanskje begynne å ha en litt sånn selvpleie/tid-til-meg-selv greie.

 



 

HVEM ER JEG?

 

 



 

 

 

Jeg har prøvd å være ganske sterk i denne situasjonen. Stått med rak rygg og hode hevet opp. Sett ting og hørt ting. Lyttet og vært forståelsesfull. Jeg har prøvd å være en støtte for alle, en som de kunne lene seg på.

Nå føler jeg meg bare tom, jeg har mistet meg selv helt og vet ikke hvilken fot jeg skal stå på lenger. Jeg orker ikke å høre på andres meninger lenger og vil bare være for meg selv her hjemme egentlig. Når jeg går ut døra og gjør noe blir jeg så utrolig sliten. Det føles ut som om jeg har løpt i flere timer og jeg blir så utrolig sliten, både fysisk og psykisk. Jeg skjuler det for alle rundt meg og biter tennene sammen. Da alle har sovnet på kvelden sitter jeg alltid våken. Lys-våken sitter jeg og faller sammen for jeg er så sliten. Når skal dette ta slutt? Hvorfor blir jeg så fysisk dårlig? Bare en butikk-tur gjør at jeg bare vil gå å legge meg etterpå.

Følelsene mine er overalt, men det er så vanskelig å vise det. Jeg er altfor flink til å skjule hvordan jeg har det. Jeg orker ikke sympati-kjøret eller å få hundre spørsmål om ditten og datten... Derfor er det enda enklere å skrive det. Alt blir så mye enklere når jeg bare skriver det jeg tenker og føler. Jeg er ikke så himla sterk og modig som folk tror. Jeg føler meg hvertfall ikke slik. Jeg blir fysisk dårlig. Blir ting for mye for meg, så blir jeg skikkelig uvel! Jeg er så lei av å ha det sånn her. Når jeg først er alene så bryter jeg jo helt sammen, og det er så vanskelig å komme opp igjen. Det eneste jeg føler hjelper er når barna er med meg, men jeg kan ikke være avhengig av de for å fungere. De er såpass store nå at de leker ute med vennene sine og vil kanskje ikke sitte oppå meg hele tiden og det forstår jeg veldig godt. Likevel har jeg prøvd meg en del ganger.... ''Dere vil ikke finne på noe med meg daaaa''?? (englefjes) Det har ikke funket. Hehe.. De skal få lov til å være barn og skal få slippe å være min barnevakt, men jeg har skjønt selv at jeg kanskje har vært litt avhengig av de for å holde meg oppe.

Jeg må finne ut av mange ting fremover. Hvem er jeg, hva er jeg og hvor vil jeg hen i livet? Hva vil jeg? Alt jeg tenker om hva jeg er nå for tiden, er kun at jeg er en mamma.

HVA ER MENINGEN MED LIVET?

Dagene kan gå veldig opp og ned. Det ene minuttet danser jeg og ler, og i det neste så hylgriner jeg. Jeg prøver å fylle dagene med noe positivt, men kvelden ender alltid med en klump i magen. (den magiske klumpen som jeg er så godt kjent med)

Blir sittende å stirre lenge på veggen. Tenke og gruble over livet. Hva er meningen med livet? Hvor mye vondt skal vi menneske måtte gå gjennom? Hva kan jeg gjøre for at barna mine alltid har det bra? Hva kan jeg gjøre for å skåne dem? Hundretusen spørsmål surrer rundt i mitt ADHD-hode. Akkurat som om den ikke kjører karusell fra før av...

 



 

Jeg har alltid tullet med at jeg må ha vært slem i mitt forrige liv og at min karma tar meg nå. Så fort ting går bra for meg så skjer det alltid et eller annet. Slik har det alltid vært for meg. Jeg prøver å endre den tankegangen nå, og prøver å heller skal tenke at livet er hva man gjør det til. Jeg må velge min egen vei, kjempe for det jeg tror på og vil utrette. Men, hvem er jeg, og hva vil jeg?

JEG HAR KUN BILDER IGJEN

 

 


(Bilde fra Google)
 

 

Av og til tar jeg meg selv i å tenke ''er jeg blitt gal''? Jeg vet jo at han er død. 

Det har seg nemlig slik at jeg må av og til se på bilder av Marius for å forstå at han er borte. Da vi var på Rikshospitalet for å se han, ble det tatt noen bilder. Disse bildene har jeg, som jeg av og til titter på. Jeg ser lenge og går gjennom alle bildene flere ganger. Det er så merkelig for han ser ikke død ut. Det ser ut som om han bare sover. Det er frem til jeg zoomer inn ordentlig å titter på huden hans. Ansiktet hans. Han er blek, men likevel gyllen. Det jeg ser det på er fargene i ansiktet hans. Blått og lilla.. Han er også litt gulaktig. Likevel ser det ut som om han bare sover. Han er langt i fra stygg å se på, men så vondt å se når jeg zoomer inn å ser døden. Da skjønner jeg, at han er borte. Hvorfor gjør jeg dette? Er jeg helt på bærtur?

Før denne hendelsen skjedde hadde jeg aldri sett en død person, og ble livredd når jeg først så en. Så skjedde det noe.. Etter vi hadde sett han for siste gang, fikk jeg småpanikk av å vite at jeg aldri fikk se han igjen. Jeg så på disse bildene daglig. Flere ganger om dagen satt jeg å tittet, zoomet og gransket bildene. Jeg gråt, skrek og hylte. Angret for at jeg ikke bare ga han en klem, men jeg var så redd.. Det er sikkert mange som har en mening om å ha bilder av de døde. En del som ikke syns at man skal ha bilder av de. Men for oss så er det så viktig. Det var kun en person som tok bildene. Disse bildene er det selvfølgelig kun familien som får se, og ha.

Nå har vi kun bilder, videoer og av han og minner.  Videoene kan være vonde å se og høre på. Han ler i de fleste av dem, og det er jo den Marius'en vi alle kjenner. Den høylytte latteren man kunne høre helt fra torget og ned til blokka. Man hørte at Marius kom for å si det sånn!

Det er vondt å vite at jeg aldri kan ta opp telefonen å ringe han når jeg vil, for vi snakket sammen omtrent hver eneste dag. Om vi kjedet oss ringte vi alltid til hverandre og bare tullet i telefonen. Vi hadde mange fortrolige samtaler som var mellom oss. Vi fortalte hverandre omtrent alt. Derfor gjør det så ekstra vondt å vite at jeg ikke har skjønt noe, sett noe, forstått noe. Alt var fint, frem til den sommeren som skulle bli hans siste sommer. Han trakk seg unna, snakket så vidt med oss, svarte så vidt på meldinger eller svarte ikke i det hele tatt. Det ble vanskeligere å møtes. Jeg sitter å klør meg i hodet, grubler og tenker intenst. Hva er det som skjedde den sommeren? Kunne jeg gjort noe?

 Noen biter mangler, andre biter har vi skjønt. Dette puslespillet er så vanskelig å sette sammen.

Det gjør bare så vondt...



Her har dere meg. Helt åpent, nakent, blotter meg fram. Dette viser jeg som regel aldri til noen.

 

 

TIPS TIL HVA DU IKKE BØR SI TIL MENNESKER SOM ER I SORG

 

«Jeg skjønner hvordan du har det»

Dette er det vanligste pårørende hører fra folk som ønsker å bry seg, og så fortsetter de kanskje med historier om noen de har mistet.

De fleste sier i samtaler med oss at de blir veldig lei seg av å høre babling om fjerne slektninger ? eller til og med kjæledyr ? som noen har mistet. Da er det mye bedre å si «Jeg kan nok ikke forstå hvordan du har det».

Selv om du selv har opplevd sorg og funnet en måte å håndtere dette på, kan det også lønne seg å være tilbakeholden med å gi råd; folk reagerer forskjellig og må bearbeide sorgen på sin egen måte.

Noen fraser uten støtteverdi:

- Legg det bak deg og gå videre i livet

- Alt har en mening. Det er Guds vilje

- Nå går det vel bedre

- Tiden leger alle sår

- Nå må du ikke grave deg ned i sorgen

 

Mye av dette har jeg fått høre, og jeg vet at flesteparten ikke mener vondt, men for meg så stikker det dypt selv om jeg kanskje ikke viser det eller sier noe på det. For det gjør så vondt..

 

 

 

Utdrag fra Atle Dyregrov.

 

HVORDAN FORHOLDE SEG TIL MENNESKER I SORG - 3 tips

Jeg forstår at det kan være vanskelig å vite hvordan en skal forholde seg til noen som er i sorg. Hva skal man si?

 

Av erfaring har jeg selv opplevd de som trekker seg unna, de som sier lite, de som er veldig nysgjerrige på hva, hvorfor, hvordan, når hvor osv, og de jeg føler virkelig bryr seg og forholder seg riktig og genuint ovenfor meg og mine nære.

Her er noen tips om hvordan en kan forholde seg til personer som er i sorg:

- Ofte er det viktig å være tilgjengelig for å gi støtte til andre pårørende i den nærmeste familien. Plutselige dødsfall kan føre til sjokk blant familiemedlemmene.

- Unngå enhver henvisning til den avdøde som en ?kropp? da slike hentydninger kan forsterker følelsen av et tapt liv på et for tidlig tidspunkt. Unngå dessuten å referere til eller omtale de eventuelle lidelsene den døde personen har gjennomgått. Familien kan godt snakke åpent om det, men som støtteperson gjør man som regel best ved å lytte til dem.

- I noen tilfeller bør venner bidra til en felles venn i sorg, spesielt gjennom det første året etter bortfall. Dette varierer selvfølgelig avhengig av den holdningen den overlevende har til døden. Noen mennesker akseptere døden som en overgang, og kan derfor raskt returnere til en tilstand av normalitet ved å etablere nye rutiner som holder dem okkupert på en konstruktiv måte og samtidig besørger godt selskap. Andre har en tendens til å gruble over tapet og døden i lang tid, og disse trenger støtte av venner som i første omgang skal lytte og derigjennom formidle forståelse og aksept for de vanskelige følelsene.

Dette var noen få tips, tatt fra et utdrag.

Disse punktene i linken treffer også ganske riktig!

http://sterkestreker.no/wordpress/blogg/slik-moter-du-en-som-har-mistet-noen/

MINNESTEDET

 

 







jeg og svigermor tok oss en skogstur på kvelden. Vi gikk i to timer faktisk. Jeg pushet meg selv til å gå inn i liastua for der har jeg ikke vært på lenge. Har hatt veldig skrekk for å gå inn der. Det ligger mye følelser i den skogen.  Var veldig godt med en skogstur og vi tok også turen innom minnestedet til Marius å tente et lys💙 

 






 

LIVET ER IKKE PERFEKT OG DET ER GREIT


 

 

 

''Hvordan går det''? 'Går det bra''? er et spørsmål jeg stadig får. Og det er hyggelig at folk bryr seg :-)

Da dette skjedde i fjor, var det dèt spørsmålet som gjentok seg stadig vekk jeg svarte: ''Det går bra''. Etter å ha gjentatt meg selv mange ganger og svart at ''det går bra'', istedenfor å fortelle hvordan det egentlig gikk, børstet jeg det bare under en stol. ''Jeg skal ikke klage og jeg skal ikke sutre til andre'', tenkte jeg hele tiden. Til slutt ble jeg ganske lei av å si at jeg hadde det bra og det gikk fint, så skiftet jeg retning. 

''Hvordan går det med deg''?

''Nei, det går faktisk ikke så bra''.

Jeg sluttet å gjemme meg, gjemme følelsene mine. Jeg ble sliten av å late som alt gikk bra.

Jeg vil ikke gjemme meg lenger, jeg vil heller være ærlig og åpen og vise at det er greit å si at man ikke har det bra. Det er faktisk greit å ha det dritt og at du ikke ser noe lys i tunnelen. Livet er ikke perfekt og det er greit. Hvorfor skal man late som noe annet?

Om man skal bli bedre og ha det godt med seg selv er det så viktig å åpne seg. For første gang i mitt liv har jeg åpnet meg helt og vært helt ærlig om hvordan jeg har det. Det er så viktig at du også gjør det. For din egen skyld. Jeg kan ikke forklare hvor viktig det er å ha noen, noen å snakke med og lene seg på i tunge tider. Det er så viktig å åpne seg, enten om du er mann eller kvinne, det spiller ingen rolle. Vi er alle mennesker og er ikke lagd av is. 

Det er viktig å bli sett og hørt, trodd på og bli tatt på alvor. Psyken skal man absolutt ikke leke med. Det kan føre til så mye vondt. Både for en selv og menneskene rundt en.

Så vær så snill, ta vare på deg selv og de rundt deg. <3 

 

 



 

DEL 2 - DET Å VÆRE MEG

Hei! 

Først vil jeg bare rette opp i noe så dere ikke misforstår.. Jeg skrev at pappa var en "hit first, Ask later" type. Vil bare understreke om noen skulle få dette for seg at han slo eller var slem mot oss, så var det ikke det jeg mente. Aldri lagt en finger på oss ;-) Går litt fort i svingende her på tastaturet når en er ivrig vett.. Hehe :-)

So.. 

Jeg har en ADHD diagnose. Den fikk jeg da jeg var rundt 14 år gammel, etter mange års kamp om hva som "feilet" (merk gåsetegn!) meg fikk vi endelig svar.  


(Meg og lillebror)
 

Jeg sov ikke en hel natt før jeg var 5 år gammel. Jeg har noe som heter forsinket søvnfasesyndrom. Jeg var rastløs og hyperaktiv. Jeg sa alltid at det føltes ut som om jeg hadde maur i kroppen. Beina rista og jeg hadde null konsentrasjon. Skolen ble et mareritt da jeg stadig fikk høre at jeg bare var lat. Jeg gadd liksom ikke.. Jeg var et problembarn.  Pp-tjenesten kom på skolen men skolen var kun vanskelige. De var ikke interessert i å tilrettelegge. Det endte med at jeg byttet skole siste halve året i 10.klasse.  Der fikk jeg tilrettelegging og karakterene skøyt i været. Ting så lysere ut for meg :-)

Noe kanskje ikke alle vet er at jeg har hatt postraumatisk stresslidelse også.. Det var vel da angsten kanskje slo inn å. Da jeg var yngre ble jeg utsatt for et seksuelt overgrep. Det tok noen år før jeg fortalte det hjemme. Jeg innrømmet det først til en venn av meg.

Jeg gikk til privat psykolog og kom etterhvert inn til bup der jeg gikk i en del år. Da jeg var 18 år gammel sluttet jeg å gå. 

 

Jeg har alltid hatt mange venner. Jeg var veldig sosial og var med ganske mange forskjellige folk. Men!, det er svært få jeg stoler på og slipper inn i min komfortsone.

 

Oppi dette turbulente livet mitt skjedde det et mirakel. For det er det hun er for meg. 19 år gammel ble jeg gravid. Det er klart jeg var livredd og jeg hylgråt da jeg så de to strekene. Mamma var med meg og jeg husker hun sa så fint: "Pia, dette kommer til å gå såå bra,vi er her vi". Jeg fikk støtte fra dag en! Livredd bar jeg fram dette vidunderet av et barn, som snudde opp ned på mitt liv. Det var hun som reddet meg fra kaos. Hun kom til verden 15. September 2009, 16 dager etter termin. Nå blir hun snart 8 år❤️

 


 





 

Jeg er ikke en som syns synd på meg selv, og det vil jeg ikke at andre skal gjøre heller. Jeg har alltid klart å lappe meg sammen, putte all dritt til siden og se fremover. Ja, jeg har vært gjennom mye. Men nå har kroppen og hode sagt stopp. Jeg er sliten.. Nå klarer jeg ikke å lappe meg sammen lenger. Det har skjedd for mye. Men jeg har tatt tak i det. Jeg får hjelp og jeg har også tenkt til å prøve ut et par øvelser selv.. Prøve å gjøre meg selv et litt lykkeligere og gladere menneske. Prøve å se litt fremover istedenfor bakover. Jeg skal dokumentere og filme alt jeg prøver :-) Men først, må jeg få ro og tid til å bearbeide. 

BANDIDO-DATTER

Jeg har fått en del henvendelser og spørsmål om hvorfor jeg er som jeg er i dag. Jeg kan kanskje begynne med en liten kort-versjon om noe (''en del av alt'') som har fulgt meg gjennom hele oppveksten og som har vært ganske sentralt i mitt og søsknene mine sine liv.

DEL 1.

 


(Gammelt bilde)

 

Dette er pappaen min. I ca 14 år var han med i en mc klubb som heter Bandidos. Da jeg vokste opp var han mye borte og reiste masse. Verden rundt. Mamma satt igjen da med oss. Til slutt ble vi veldig vant til at han var ute på reisefot og at han var på klubben hele tiden.  Han var en ganske tøff og hard mann. ''Hit first, ask later'' type. Når han først var hjemme kranglet vi som hund og katt til tider. Man kan vel si at jeg på en måte ble litt som han. Ganske hard, tøff i trynet og veldig flink til å putte på meg en maske. Jeg gråt aldri. Jeg var ikke den sårbare jenta som gråt over triste ting eller om det var noe som gjorde at jeg ble lei meg. Jeg viste det aldri til noen.

Jeg fikk bli med pappa på tur en sjelden gang, og det husker jeg var veldig gøy.  Jeg har vært med på grilling på klubben, kjøre på motorsykkel.. ja you name it. Mye moro, men fortsatt så følte jeg at han var altfor mye borte fra oss.



 

Mamma og pappa var sammen i over 20 år. De ble sammen da de var 15 år gamle. Da pappa gikk fra mamma, raste ting enda mer. Jeg gjorde mer opprør Jeg gråt ikke, men jeg ble sint. Det var vel kanskje ikke det at han gikk fra henne som gjorde meg mest sint, men måten det ble gjort på.

Jeg følte at jeg måtte være den sterke. Den sterke for lillesøsteren min og lillebroren min. Søsteren min er den sårbare av oss og henne måtte jeg passe på. Jeg husker vi skulle besøke han i fengsel og søsknene mine syns det var litt skummelt og ekkelt, da følte jeg at det var min plikt som eldst å ta ansvar.

I dag er ikke pappa med i klubben lenger. Det begynner å bli en del år siden nå, men det har skjedd en del ting i mellomtiden. Vi har et fint forhold og tro det eller ei.. Vi har ikke kranglet på leeeenge. Hehehe :-) Han er en flott mann med gode verdier nå om dagen. Jeg er veldig stolt over hvor langt han har kommet.

Skolegang og miljø har selvfølgelig også preget meg. Jeg var vel den som alltid fikk skylden og var en ''bråkmaker''. Det gjorde at jeg ble enda mer tøffere i trynet for jeg skulle absolutt ikke vise sårbarhet.

DEL 2 - i morgen.

 

TA DEG SAMMEN



 



Våknet 8:30 idag av en liten gutt som sa: ''mamma,mamma nå må du stå opp''! Brått åpnet jeg øynene og så på han. Ble akutt kvalm og klumpen kom sigende opp brystet. ''IKKE NÅ''! tenkte jeg... Kan ikke mamma bare slappe av liiiitt til? Spurte jeg han... Fikk dårlig samvittighet i dèt  jeg sa det og stod opp. Trøtt og grinete trasket jeg rundt på stuegulvet, men sa ikke et ord. ''Ta deg sammen!'' sa jeg til meg. Gikk på badet og ordnet meg, puttet på trynet og et smil. ''Jeg MÅ prøve hvertfall''. Og det gjorde jeg. Jeg laget frokost og dekket på, og vi hadde en hyggelig stund sammen. ''Dette kan jo bli en fin dag sammen tenkte jeg''.

Jeg fikk en telefon for ikke å lenge siden av min søster. Hun fortalte at lungen til min bestemor kollapset i går. Bestemoren min har brystkreft og lungekreft og for ikke så lenge siden fikk vi vite at hun hadde fått kreft i det andre brystet også. Jeg tenker fælt på henne nå og skulle ønske det var annerledes. Jeg ønsker min gode, litt frekke, men tøffe bestemor tilbake. Men, sånn blir det ikke. Jeg skal besøke henne snart!

Ellers i dag blir det vel bare å være med barna og mannen. Kjøpe godis og spise til vi sprekker! Været er jo ikke akkurat på min side i dag, men pytt pytt.. Hva spiller det for noen rolle?..

Ha en fin lørdag:-)
 

JEG ER DESPERAT ETTER Å HOLDE DE I LIVE

De siste månedene har jeg vært mye redd. Redd for at det skal skje barna noe, at de skal skade seg, ikke puster når de sover, o.l. Jeg sjekker kontaktene i veggen, at dusjen er helt skrudd av, at vannet fra kranen ikke renner, ovnen er slått av og dører er låst. Ja, dette har nesten blitt som et ritual jeg gjør hver eneste dag. Flere ganger etter at barna har lagt seg går jeg inn til dem, holder fingeren under nesen for å sjekke at de puster. Kjenner på de at de ikke er for varme, men heller ikke for kalde. Legger dyna ordentlig på og sørger for at de ligger i en ordentlig ''sovestilling''. (Det er kanskje ikke noe riktig sovestilling kanskje, bare jeg som er litt ''koko'';)

Jeg er blitt nesten desperat etter å holde dem i live og prøver alt jeg kan for at det ikke skal skje noe. Jeg vet at dette er en normal reaksjon på situasjonen, og dette er noe jeg og psykologen min også prater om og skal jobbe med. Det sliter meg også ut, at jeg må ha SÅ kontroll og at jeg er SÅ redd for at det skal skje dem noe. Jeg har blitt mer bevisst på det nå, at jeg gjør alt dette på rappen og opptil flere ganger om dagen. Skal jeg ut døren så MÅ jeg inn et par ganger for å sjekke at ovnene (spesielt stekeovnen) er skrudd av, dusjen ikke renner og kranene er av. Det var en liten lettelse å høre at jeg ikke er blitt helt sprø, men at det er en normal reaksjon.

Nå er klokken 00.22 (22 er et tall som stadig vekk kommer opp hver gang jeg ser på klokka, gitt!) og jeg er trøtt og sliten, men som vanlig som vil ikke hode samarbeide med kroppen. Jeg sitter under dyna å hører på regnet som styrter ned utenfor vinduet. Jeg får en slags ro av å høre på regnet. Tenk om regnet kunne skylt bort all uro, bekymringer, angst og stress... Det hadde vært noe :-)


(Bilde fra Google)

 

 

PÅ GRAVLUND









I skrivende stund sitter jeg på vei hjemover fra gravlund. Det er en stund siden jeg har vært der og nå har det blitt sådd nytt gress og vi har mindre plass for å pynte. Allikevel klarte vi å skvise det vi ville ha på plass ☺️

Nå er det fint og flott hos deg Marius💙




 

ALT FORANDRET SEG DEN DAGEN DU DØDE-STORYEN

 

 



 

 

Jeg får stadig flashbacks og en del angst i forbindelse med denne dagen. Bilder, hyl, skrik og fortvilelse hjemsøker meg daglig.

14. August 2016 

Lite visste jeg at denne dagen var dagen du trakk dine siste åndedrag. For det var det du gjorde.

Lite visste jeg at den facebook-meldingen du skrev at du var glad i oss var den aller siste meldingen jeg skulle få.

Jeg stod og lagde tomatsuppe da telefonen ringte.

Kim svarte på telefonen. Det var Marius sin kjæreste som ringte. ''Han er borte, han er borte!! Du må dra til moren din''.. Han skjønte ikke helt hva hun mente, så han ba meg om å ringe hun opp mens han løp bort til sin mor. Forvirrende om hva dette kunne være og hva hun mente løp han bort mens jeg ringte hun opp... Jeg husker jeg stod å rørte i tomatsuppen da hun tok telefonen.. alt jeg hørte var skrik... Jeg måtte be hun roe seg for jeg forstod ingenting av det hun sa. Da sa hun det jeg aldri trodde jeg kom til å høre... ''HAN ER DØD''!

Litt småsint sa jeg tilbake ''Ikke tull med sånt, slutt å tull. Hvor er han''? Jeg forstod fort at dette var alvor. I ren panikk la jeg på røret, og jeg kastet telefonen fra meg på bordet. Jeg hadde to barn her hjemme. ''Vær rolig, ikke mist det nå. Pust.

Jeg gikk ut på terrassen og ringte hun opp igjen. Jeg sa at jeg kom og hentet henne.

Nå måtte jeg ta telefonen jeg absolutt ikke ville ta. Jeg måtte ringe Kim og fortelle det. Telefonsamtalen gikk raskt og vi skulle ringes opp igjen. Begge to var helt i sjokk. Han prøvde å komme seg inn til svigermor som lå og sov.

Jeg ga barna mat og latet som ingenting. Det var som om kroppen gikk i et slags modus. Barna, barna, barna var alt jeg tenkte. Jeg må få barna bort til en trygg base. Dette skal de ikke være en del av.

Jeg ringte søsteren min og spurte om barna kunne komme å være hos henne, og fortalte hva som hadde skjedd.

Jeg sendte en melding til Christina (en nær venninne) og spurte om hun kunne komme å hente meg, kjøre barna opp til søsteren min for så og dra og hente kjæresten til Marius. Jeg fortalte ikke hvorfor først, for jeg ville ikke at det skulle være et tema på bilturen opp. Hun skjønte allikevel at noe var galt.

Da vi hadde levert barna til søsteren min som sikkert var i sjokk hun også, hun kjente han også godt, dro vi avgårde. Jeg fortalte hva som hadde skjedd. Jeg kunne se på fjeset henne at hun ikke kunne tro dette var sant. Mens vi sitter og prater i bilen får jeg en tekstmelding fra Kim. ''Det er sant''. Det var nemlig slik at vi ikke ble kontaktet av politet. Kim måtte ringe krimvakten selv for å få det bekreftet at det var Marius. Ja, helt forbanna utrolig! Jeg ville helst bare falle sammen i bilen men jeg var helt lammet og i sjokk... Jeg så bort på Christina og sa: ''Det er sant, jeg fikk en melding nå''. Jeg er så takknemlig for at hun stilte opp for meg denne dagen, jeg vet ikke hva jeg hadde gjort ellers <3 Hun var en utrolig støtte den dagen!

Vi fikk hentet kjæresten til Marius og dro hjem til svigermor.

Jeg lot hun gå inn først... Hyl, skrik og gråt.. Det knøt seg i magen. Jeg gikk inn terrasseveien og Kim kom mot meg på kjøkkenet. Ansiktsuttrykket hans er noe jeg aldri glemmer. Det sitter som lim på hjernen. Han kastet armene rundt meg og holdt meg hardt. Jeg klemte enda hardere tilbake. Jeg holdt meg fast og ville ikke slippe taket.

Jeg kommer inn i stuen med Kim etterhvert. Skrik... Gråt... Fortvilelse... Det er ingen som skjønner noe. Svigermor sitter i sofaen. Jeg setter meg ned ved siden av henne og holder rundt hun. ''Pia vær så snill, si det ikke er sant'' sier hun til meg. Jeg klarer ikke å svare hun på det så jeg fortsetter å bare holde rundt henne.

Til slutt kommer resten av familien... Alle i sjokk... Ingen skjønner noe som helst.

Jeg prøvde å være sterk. Jeg fikset og ordnet slik at ingen manglet noe, om det så var å gå på butikken eller bare å hente noe i skapet. Jeg løp frem og tilbake og hit og dit.. Noen må ha fokus. Noen må holde hodet kaldt. Det ble meg.

 

Søsteren min tok med barna bort til mamma. (Er gåavstand mellom de) De ble med mamma og min bonusfar på hytta i et par dager frem til Maria skulle starte på skolen igjen. Kan ikke forklare hvor mye det betydde at familien min stilte opp<3

Kvelden fyltes med tomhet. Vi sovnet på sofaen med svigermor, men sov veldig lite. Vi våknet i 6 tiden på morgenen og var i like stor sjokk som dagen før. Dette blir bare vondere og vondere...




 

 

FRISK LUFT

Vi gikk oss en tur idag med svigermor i det fine været. Det var godt med litt frisk luft og vind i ansiktet merket jeg.. Jeg klarte å puste litt ordentlig igjen og bare være tilstede. 

 





Etter turen vår dro vi på mc Donalds og koste oss litt der med mat og is.  Dager som dette som gir litt ro betyr så mye har jeg merket. Og bare vandre litt rundt, plukke blomster og bare prate sammen i stillheten rundt oss gjør så mye for sjela. Prate om gode og fine ting, prøve hvertfall..., var veldig godt idag ❤️


(Marcus later som om han er på stranda)



 

 

 

JEG HAR FORANDRET MEG

Da dette skjedde i fjor, ble jeg plutselig veldig desperat etter å vite og grave etter hvordan min familie hadde det med seg selv. Jeg begynte stadig vekk å ringe søsteren og broren min. ''Går det bra, er du lei deg, snakk med meg eller noen andre om det er noe, vær så snill, ikke gjør noe slikt, ikke vær redd for å be hjelp''.... Spesielt med søsteren min så holdt jeg det gående og var veldig på. Jeg knakk i telefonen, gråt og hylte. Vær så snill å ikke gjør noe sånt!

Jeg stoppet heldigvis til slutt.. Hehe.

Er det noe jeg har lært i denne situasjonen så er det at man må ta vare på de man har, ta vare på øyeblikkene og minnene sammen. Hver eneste gang jeg er med familien min så setter jeg så stor pris på det. De har virkelig stått på og gjort alt for meg. Dratt meg med ut, gjort ting med meg og fått meg til å le, men jeg føler meg ikke som meg selv lenger.


 

 

Nå er greia der at jeg må finne meg selv, hvem er jeg egentlig? Jeg har forandret meg. Hvordan skal jeg komme meg opp av dette sorte hullet jeg har gravd meg nedi. Jeg vil være positiv igjen, glad og tilfreds. Det føles så fjernt og så langt unna.

 



 

Samtidig som jeg holder familien tett inntil meg, er jeg livredd og egentlig ikke interessert i å slippe inn nye mennesker i livet vårt. Dette er noe jeg vet jeg må jobbe med, og jeg er veldig heldig som har en utrolig flott psykolog.

Jeg mener ikke å være en depressiv kjerring som er bare negativ. For det er ikke slik jeg egentlig er. På bloggen kan jeg bare blåse ut alt av tanker som jeg ikke gidder å snakke med folk om. Derfor blir det kanskje litt mye negativitet nå i begynnelsen, men jeg håper jo etter hvert at det kommer litt mer positivt.



 

HUN ER VANT MED DØDEN


 

 

Jeg tenker mye på hvordan datteren min kommer til å reagere da hun blir eldre og stor nok til å vite hva som egentlig skjedde.    Det har seg nemlig slik at hun er blitt litt ''vant'' til døden. Hun har ikke bare mistet en, men to til unaturlige dødsfall i løpet av sitt 7,5 år korte liv. Det er ikke riktig og det føles så urettferdig. Jeg kan sitte å se på henne og merke at tårene presser på. Det gjør meg så vondt. Jeg skjermer hun for det vondeste nå, men jeg vet at en dag så kan jeg ikke det, og det knuser meg. Hun fortjener å bare ha det bra og jeg vil ikke at hun skal ha det vondt i det hele tatt. Jeg gruer meg til samtalene jeg må ha og reaksjonen.

Maria er en smart jente. Hun spør mye og godtar ikke mer enn et ordentlig svar. Jeg svarer så godt jeg kan, men jeg holder selvsagt veldig mye tilbake.

Jeg husker at hun spurte meg for ikke så lenge siden... : Men mamma, hvis han ligger under jorden, hvordan kan han være i himmelen da? - Da merket jeg at jeg slet litt... Jeg fortalte da at jeg trodde at når en dør, så blir kroppen lagt i jorden mens sjelen vår, den vi er inni oss går over til den andre siden eller himmelen om du vil kalle det dèt. 

Hun har mange ''voksne'' spørsmål. Jeg syns det kan være vanskelig å svare på de iblant, men jeg prøver så godt jeg kan. Hun lurer på om de var syke, og om de var syke - så hvordan og hvorfor, om det er vondt å dø, hva som skjer med kroppen og om de kan se oss og være med oss.

Hun har grått og jeg har trøstet. Jeg ser hun er forvirret. Jeg vil ikke at hun skal miste flere mennesker, men sannheten er at det kommer hun til å gjøre i fremtiden.

Jeg kan ofte gråte, gråte og skrike av fortvilelse av alt dette. Det er ingenting mer jeg ønsker for henne enn at hun skal ha det bra. Jeg vil ikke at hun noen gang skal oppleve den smerten jeg har følt på og fortsatt føler. Hun er en sterk og tøff jente, men på innsiden er hun sårbar.

Heldigvis har vi gode mennesker rundt oss som kan hjelpe meg med å hjelpe Maria. Svare på spørsmål jeg kanskje ikke kan svare på. Hun er heldig som har en veldig stor familie rundt seg, og det er jeg takknemlig for.

 



 

JEG VAR SLITEN

 

 



 

 

I går var jeg og Maria på lunsj hos ei jeg gikk på vgs med. Gamle gjengen samlet seg og tok med barna.. Eller de tok med babyer og jeg tok med min eldste :-)  Vi dro sammen med min eldste venninne Mira, som jeg har hatt gjennom 27 år.

Vi spiste god mat og snakket om gamle dager, det var ordentlig koselig. Vi gikk også ut og så på en konsert som ble holdt. Der var det veldig mange mennesker. Angsten kom selvfølgelig, men heldig som jeg er så passet Mira ordentlig godt på meg, viste hensyn og lot meg aldri være alene. Jeg pushet meg selv veldig, og det merket jeg på kroppen da jeg kom hjem. Jeg er utrolig takknemlig for alt hun gjorde for meg i går. <3

Jeg vet jeg må kaste meg litt uti der, prate mer og ikke kun trekke meg til siden eller gå bort når det kommer folk. Flere av Miras venner kom bort i går og jeg ville helst bare gjemme meg, ikke synes. De var utrolig hyggelige, de snakket med meg og tullet og tøyset med Maria. Ingenting var galt med dem, det er meg. Jeg vil så gjerne prate masse, men så lite kommer ut.



 

Jeg har merket det ved flere anledninger å. Det er ikke det at jeg ikke vil, men jeg får det rett og slett ikke til. Angsten tar helt overhånd og hvis det er for mye rundt meg og mennesker jeg ikke kjenner, blir alt rot oppi hodet. Thank God for at jeg er flink til å skjule det. Håper jeg(?) 

I det jeg og Maria setter oss på t-banen merker jeg med en gang at kroppen er sliten. Det hadde vært en lang dag. Maria som hadde vært i full fart hele dagen var også sliten så jeg. Vi satt oss for oss selv på en rad og bare skravlet sammen.

Vi kom oss hjem til slutt og da var det kveldsmat og leggetid for hun minstemor. Jeg setter meg ned i sofaen og blir sittende og glane på tv-en. Jeg var sliten, men hodet ville ikke sove. Når skal dette bli bedre tenkte jeg..(?)



 

DEN ANDRE SIDEN

 


 

Har du noen gang tenkt på om det er noe på den andre siden?

 

Med den andre siden mener jeg jo selvfølgelig åndeverdenen, eller der vi havner etter vi er død.

Dette er noe jeg tenker ofte på. Daglig. Jeg undrer meg veldig over hva som fins på den andre siden, hva man gjør der, hvem man møter og hva slags valg man kan ta der.

Jeg har lest utallige bøker og lyttet til mennesker som har noe å si om det. Dette har jeg kommet frem til at jeg også mener:

Jeg liker å tro at den andre siden er egentlig bare rett ved siden av oss, ikke så langt unna som kanskje mange tror. Jeg tror at det er fred der og at man får møte sine kjære igjen. Jeg tror man kan velge å vende tilbake til denne verdenen om man ønsker det også etter at man har utviklet seg noe mer.

 

 

Jeg har alltid trodd på dette, og mener selv at den andre siden fins. Jeg klamrer meg fast til tanken om at den dagen jeg er borte vil jeg møte alle igjen.

Jeg merker nå, mer enn noen gang at jeg må ha noe å tro på. Jeg må han noe å holde fast i.

Jeg klamrer meg fast til tanken om at våre kjære får med seg store høydepunkter og annet vi driver med.

 

Men, likevel er det så vondt. Så vondt for oss på denne siden. De har det bra og har fått fred, vi sitter igjen med et knust hjerte og sorg.

 

Den dagen vi møtes igjen vil våre hjerter være hele.

 



 

DE DAGENE



 

Minner strømmer tilbake, tankene kommer... Jeg glemmer aldri den dagen. Eller, dagene.

Sist jeg så deg var du kald. Du var så kald. Du lå der på et metallbord kledd i hvitt med en slags hvit duk over deg.

Før jeg gikk inn i rommet, var jeg redd. Redd for hva som møtte meg på andre siden av døren, for jeg visste at du lå der. Døren åpner seg og jeg går forsiktig inn.  Der lå du. På metallbordet i sølv. Jeg skvatt og hoppet ut i skrikende gråt. Jeg falt sammen i armene til Kim der han satt i sofaen, for han var ikke helt klar til å gå inn. Jeg ble så redd, for nå var det virkelig. Du lå der inne, det er deg, det er sant.

Etter jeg hadde klart å roe meg ned litt, kom jeg meg omsider inn. Jeg gikk veldig forsiktig inn med Kim ved siden av meg. Jeg gikk bort til deg og holdt deg på overarmen. Jeg tok meg selv i å titte ned på armen din og sa til meg: han er så kald. Han er så kald. Tårene presset på og ut kom de. Jeg var så redd for å ta på deg andre steder. Du var så kald. Det er så virkelig. Det gjør så vondt. Så vondt at det er virkelig. Så vondt at du ligger der. Av alle ting tok jeg deg på håret. Jeg kjente på håret ditt, for jeg turte ikke å ta på deg andre steder. Mest av alt ville jeg klemme deg, men jeg turte ikke.                                                               Det var så altfor virkelig. Du hadde reist til himmelen, sjelen din hadde virkelig forlatt kroppen, og der lå du på et metallbord i sølv. Det er ikke riktig. Det er så urettferdig.

Den andre gangen jeg så deg gikk det litt bedre, men jeg syntes fortsatt at det var litt skummelt. Du lå der fortsatt, like kald. Det er jo ikke den Marius jeg kjenner. Han jeg kjenner var en utrolig varm person. Dette er så urettferdig.



 

Siste gang jeg så deg var i begravelsen. Da var det hvite borte og Vålerenga-skjorta var på og tatoveringene fremme. Jeg la et brev på brystet ditt og en rose på toppen av brevet. Dette var siste gang jeg så deg. Jeg satt meg på benken og tittet på deg. Satt og bare tittet bort på deg. Dette kan ikke være sant. Det er ikke riktig.                                                                                      Det vondeste var å se Kim legge tørkle over ansiktet ditt. Det var et siste farvel. Det var så vondt, men så enda mer vondere for broren din. Lokket på kisten ble satt på og nå var det over. Nå skulle du ned i jorden. Av jord er du kommet av jord skal du bli. Det brant i hjertet. Å se deg bli sunket ned, den smerten kan ikke beskrives. Hjertet mitt blør for familien din. Å se smerten dems var nesten uutholdelig.





 

Jeg slipper ikke mange innpå meg, men du var en av de jeg slapp inn. Du var Kims lillebror, men ble omtrent min også. Og en av mine nærmeste. Savnet etter deg kommer alltid til å være der, trangen etter å snakke med deg, le med deg, gråte... kommer alltid til å være der.

 

Du var så vond å miste, du var så god å ha

        men alle gode minner kan ingen fra oss ta

 

 







                                                                                                                                           

 

Les mer i arkivet » Juli 2017 » Juni 2017 » Mai 2017
hits