Akseptasjon.

 

NY instagram navn: pia.paradis

Snapchat: piaparadis1

 

 

Jeg har hatt et par uker hvor jeg har hatt mest lyst til å være usynlig. Jeg har trukket meg litt tilbake, har ikke vært så pratsom. Spesielt min søster som kjenner meg best av alle har merket dette godt og da gir hun meg space.

Jeg har akseptert at det kommer perioder hvor jeg vil trekke meg tilbake, være for meg selv og det er helt greit. Jeg har akseptert at det kommer perioder hvor jeg hater livet og skjønner ikke meningen med det.

Jeg har akseptert at det kommer dager hvor jeg gråter mye og at det føles ut som om hjerte mitt blør..

 

 

Det er fordi jeg kun er et menneske.

Et menneske full av følelser, akkurat som deg. 

 

 

Jeg er på vei til å føle meg bedre nå. 

Jeg har begynt å meditere og det hjelper meg utrolig mye. Utrolig nok sitte denne urolige kroppen her stille når jeg mediterer. 

Meditasjon + musikk = Balsam for sjelen.

PROTECT

// Snapchat: PIAPARADIS1

// Instagram: FRKHANZEN

 

 

 

 

.. Og der går hun

undrer over livet.

-

 

 

Der går hun

med barnesekken på ryggen

Undrer over fremtiden.

 

 

Hva skal hun si (?)

Hva skal hun gjøre (?)

Hvordan vil det bli

lenger frem i tid (?)

-

Hun vil ikke såre

Hun vil skåne

 

-

En dag vil de forstå

og den dagen,

den dagen

gruer hun seg til.

JEG HOLDER DIN HÅND

 

 

 

 

(Bilde lånt fra Google)

 

 

-

 

 

Ikke vær redd

jeg skal ikke bli borte

-

jeg holder din hånd

jeg slipper deg aldri

-

jeg tørker dine tårer

dine tårer i frykt.

I frykt for at jeg vil bli borte

-

jeg skal ingen steder, mitt kjære barn

mamma er her

jeg holder din hånd.

 

JEG TRENGER DIN HJELP

 

 

 

// Snapchat: PIAPARADIS1

// Instagram: FRKHANZEN

 

 

 

 

Jeg er på utkikk etter noen som kan hjelpe meg med å lage layout/design og header til bloggen?

Er det noen dyktige der ute som kan hjelpe meg? 'Cuz I need heeelp!

Jeg ser gjerne på noe av det du har laget fra før av også om du har det. :-)

Kontakt meg her, instagram eller FB.

 

PÅ, FORHÅND... TUSEN TAKK!

SJEKK UT DETTE

Snapchat: PIAPARADIS1  

// Instagram: FRKHANZEN

 

 

 

GOD MORGEN!

Jeg vil dele noe med dere som jeg oppdaget i går. 

InzpireMe. Hørt om siden før? 

Vil du ha muligheten til å tjene penger på dine sosiale medier? Det går ut på at selskaper kontakter deg for å promotere dems produkter men dette skjer via inzpireMe. 

Alle kan melde seg inn!

Gå inn å ta en titt for å se mere info. De har også Instagram : INZPIRE_ME

De har også nettopp fått kontor i Norge og det er gratis å registrere seg!

Du kan trykke på linken i min bio på Instagram, Snapchat eller lenken under.

Du kan trykke HER https://inzpire.me/?ref=piaparadis

Lykke til!

HER

DET ER NO WAY BACK NÅ

 

 

 

Neste måned, altså 22. November skal jeg ut å fly.

Nå er flybilletter booket og no way back!

Yes... Jeg har sagt ja til å bli med søsteren min, niesen min og svogeren min til England. Svogeren min er engelsk og det er til familien hans vi skal. Det i seg selv er helt ok, det er flyreisen jeg gruer meg til. 

Jeg har aldri likt å fly, men jeg har flydd en del. Nå er det mange år siden jeg sist var ute å reiste, og flyangsten har satt seg. HAHA! Jeg må le av meg selv.. Dette huet her altså. 

Vi skal hovedsakelig til England for å handle julegaver, og jeg har aldri vært i England før så det blir stas. Jeg skal også vlogge turen så det kommer på bloggen :-)

Jeg er også all about opplevelser så jeg skal nok få mast meg til litt av hvert. 

 

Jeg vil gjerne dra å se på dette slottet her blant annet:

 

 
  



 

Historie er skikkelig spennende og jeg elsker ''gamle'' strukturer og bygninger som har masse historie i seg!


Jeg gleder meg :-)

Vi skal til North Wales, er det noen av dere som har vært der før? 

Noe jeg MÅ få med meg? :-)

Vent'a... Er det ikke Wales som er et eget land eller noe?

Jo, det er det. Men dere skjønner hva jeg mener da..

PASS PÅ DERE SELV

 

OBS! 

SENSITIVT!

 

Flere har spurt meg på snapchat om jeg ikke kunne fortelle mer om overgrepet jeg ble utsatt for. Jeg syns det er litt skummelt å gå litt dypere inn i det med en gang men jeg skal gjøre det i et annet innlegg etter hvert.

Jeg kan fortelle først om en hendelse som kunne gått virkelig galt en gang jeg var å besøkte en venninne i Spania, og grunnen for at jeg ikke holdt munn om det.

For en del år tilbake (før jeg ble mamma) reiste jeg til Spania for å besøke en god venn. Familien hennes har hus der og hun har også vokst opp der. Jeg kaller det mansion, for det er det dèt egentlig er. Det ligger nydelig til helt på toppen og utsikten er to die for.

Jeg fikk ha utehuset. Et lite krypinn ved siden av huset inne på eiendommen. Det eneste som skilte oss var svømmebassenget.

En kveld dro vi ut på byen. Det ble en lang natt, vi danset og hadde det super moro. På det tidspunktet hadde hun samboer og de hadde stor vennekrets og kjente alle.

Da vi kom til det siste utestedet ganske sent på natten orket jeg ikke å drikke mer alkohol så jeg kjøpte meg en vannflaske.  

Jeg husker at jeg satt i baren med den lille vannflasken min og nippet på den. 

Det gikk kanskje 20-25 minutter før jeg merker at noe er galt. Jeg går bort til venninnen min, setter meg i sofaen og bare titter på henne. ''Går det bra?'' spør hun meg. ''Jeg vet ikke helt, men jeg føler meg veldig rar'' svarer jeg.

Det føltes som om hele kroppen min surret seg rundt og jeg ble ekstremt kvalm. ''Jeg tror jeg må kaste opp!'' Vi løper inn på do, men det kommer ingenting. 

I og med at jeg kun drakk vann syns vi dette var veldig rart at jeg skulle bli slik, og jeg drakk jo fra flaske.

''Du har blitt dopet ned du, Pia hører jeg hun sier. Noen har lagt noe i vannet ditt''...... 

''Hæææ??''

Dette skjønte jeg ingenting av. Jeg satt jo med flaska. Riktignok kan den ha stått på barbordet mens jeg holdt rundt den og snakket med folk. 

Jeg ble mer og mer rar og til slutt dro vi. Hennes daværende samboer drakk ikke den kvelden så han kjørte. Kroppen min ble mer og mer lammete. Jeg kunne ikke føle bena og jeg følte meg nummen. 

Det satt på noen venner av dem som skulle overnatte inne i huset. To gutter og ei jente. Jenta satt på fanget til kjæresten sin inne i bilen og jeg satt ved siden av. Plutselig merker jeg en hånd som tar meg på låret. Kjæresten ser ikke på for hun ser framover og snakker med de foran. Jeg tar bort hånden og ser rart på han. Jeg ønsket ikke å lage en konflikt der og da og ikke var jeg i stand til det, så alt jeg gjorde var bare å ta bort hånden. Jeg sa ingenting.

Da vi kommer hjem måtte jeg bæres inn og legges ned på sengen. Venninnen min brettet dynen over meg og jeg husker så godt at hun sa: ''Prøv å sov, så går dette over når du har våknet''. Hun tok virkelig vare på meg. <3

Jeg lå der, lam fra magen og ned. Føltes det ut som. Jorda gikk rundt og rundt jeg var helt i ørska.

Det gikk en stund og det var ble helt stille.

Plutselig hører jeg skyvedøren åpne seg. 

Jeg hadde skyvedører i glass for å komme inn til utehuset..

Jeg klarte jo ikke å røre meg så jeg lå jo der da...

Før jeg visste ordet av det så hadde jeg noen som lå oppå meg. Jeg lå på magen så jeg klarte ikke å se hvem det var først.

Jeg prøvde å dytte han bort, men jeg strevde for jeg kunne bare bruke armene.

Jeg klarte å snu hodet for å se hvem dette var og da så jeg han... Det var han som satt i bilen med kjæresten sin på fanget. Han som tok meg på låret.

Han kysset meg på nakken og prøvde å ta hendene sine nedover kroppen min og under trusen. 

Inni meg hadde jeg fullstendig panikk og jeg lå der og tenkte: ''SHIT! FAEN! Hva gjør jeg nå? Jeg klarer jo faen ikke å røre meg!!!'' Jeg sa nei flere ganger og ba han gå bort, men han ville ikke høre. Han var ikke hardhendt for han visste hvordan formen min var så det trengte han jo ikke å være. 

Jeg var redd... Jeg prøvde å slenge med armene mine bakover...

Jeg ropte på venninnen min, men stemmen min ble ikke så høy.... Og hun var langt inne i huset og sov på soverommet sitt. Hun hadde ikke sjans til å evt høre meg, men jeg ga meg ikke.. Jeg ropte og ropte og ropte.. Til slutt... Gikk han... 

Tårene rant og jeg lå der og tenkte: ''hva faen skjedde nå''???

Da jeg våknet dagen etterpå, var jeg livredd! 

Jeg ropte høyt på venninnen min, løp inn i huset og brast i gråt. Jeg fortalte hva som hadde skjedd med en gang.. 

Hun trodde på meg, heldigvis! Selv om jeg kunne se på henne at hun var sjokkert! Og det er jo helt forståelig.

Det som skjedde da jeg var mindre var jeg stille om i mange år, og når det først kom ut ble det et spetakkel uten like. Nå var jeg voksen nok til å stå opp for meg selv og jeg følte meg trygg nok på venninnen min til å fortelle det og jeg ville ikke la han slippe unna med noe sånt.

Jeg husker at hennes daværende samboer ga meg en tazer for at jeg skulle kunne beskytte meg, for jeg ble virkelig redd.. Den var med overalt!

Jeg var en fri og glad sjel, ante fred og ingen fare. Jeg tenkte aldri over at noe sånt kunne skje for jeg følte meg utrolig trygg. Jeg var vel den personen som sikkert kunne bedt en fremmed om å holde drinken min mens jeg var på do. Jeg pratet med alle og var veldig sosial.

LESSON LEARNED! 

Pass på dere selv, både jenter og gutter. Man vet aldri! <3 

 

 

Snapchat: PIAPARADIS1

Instagram: FRKHANZEN

I'm an artist

Snap: piaparadis1

insta: frkhanzen 

 

 

Fikk plutselig for meg at jeg skulle bli kunstner og male masse! Følte meg i det kreative hjørnet og satte i gang.. Kastet tre ark og begynte å tenke.. mal hvordan du føler deg oppi hodet om dagen.. 

 

 

Det hele endte ganske latterlig og det er absolutt ikke noe kunst fra min side.. hehe.. men øvelse gjør vel mester. Kan absolutt si at jeg føler meg som tegningen da! Jeg ble veldig rastløs til slutt også også ble jeg irritert fordi jeg ikke kan male.. bahhhh...

For å se det ferdige resultatet må du gå inn på min Snapchat 👍

BARE KALL MEG ROCKY

// Instagram: frkhanzen

// Snapchat: piaparadis1

 

 

Det er høstferie nå og barna er hjemme fra skolen denne uken.

Forkjølelsen er kommet i hus som følger av høsten. Bladene har skiftet farge.
Det har regnet og blåst, men nå har solen tittet frem. I skrivende stund har minstemann sloknet på sofaen og eldste ser på film.  Ingen store planer i dag, bare en kort tur på butikken og tur med hunden. Er det ikke deilig når det er slik?

Jeg sitter inne å har lest i skolebøkene mine med en kopp kakao. Jeg tar meg en del pauser for det må jeg ha for å kunne konsentrere meg og fokusere igjen.

Skolearbeid er slitsomt, men jeg klager ikke! Av og til føler jeg meg som Rocky Balboa med sangen i bakgrunn og han trener til en viktig kamp. Jeg stapper hodet ned i boka og pugger og pugger og pugger. Hehe.. Vant han ikke a? I'm gonna win anyway soooo....

 

 

I og med at jeg har fått meg ny hårsveis vil det også si at jeg må fikse det... hver dag.. egentlig. I dag gikk jeg kun for masse gele og dro håret bakover. Typ Anna Anka style. Oh Yeah.

 

 

 

NÅR ALT BEGYNNER Å LEVE SITT EGET LIV

Jeg stod å hang opp klær. Ante fred og ingen fare. Plutselig bryter jeg sammen. Jeg gråter og skriker, men ikke høyt. Innvendig. Jeg knakk fullstendig sammen. Det gjør vondt under brystet, det er akkurat som om det skal til å hoppe ut. Plutselig hører jeg et brak ved siden av meg. Lysestaken kastet seg inn i vinduet. Plutselig så stoppet alt. Det var som om noen tok tak i hjertet mitt, stoppet smerten og jeg sluttet å gråte. Lysestakene i vinduet lever sitt eget liv av og til, men spesielt det ene. 

 

 

 

 

Når alt begynner å leve sitt eget liv her blir jeg helt surrete.

Det er i hvert fall ingen tvil fra min side om at det fins mer mellom himmel og jord. Det er noe jeg har fått bevis på gang på gang på gang.....

 

 

 

JEG ER TILBAKE

 

Instagram: frkhanzen // Snapchat: piaparadis1

 

 

Jeg går rundt meg selv om dagen. 

Det stormer rundt meg om dagen, samtidig som jeg prøver å studere.

Ja... Hvor skal jeg begynne? 

Jeg har startet opp studier. Generell studiekompetanse. Jeg merker at det er mange år siden jeg sist gikk på skole, men jeg er ekstremt motivert og jeg kommer ikke til å gi meg. Jeg syns også det er veldig spennende og gøy å være i gang. 

Jeg har stått opp for meg selv. Ingen andre skal fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv. Dette er MITT liv og det er tross alt jeg som skal leve det. Jeg vil gjøre det JEG vil nå, og det er faktisk INGEN som kan stoppe meg.

Den siste måneden har jeg mistet to personer til. Den siste personen mistet jeg for kun noen dager siden. Jeg har sittet der og sett på slutten av livet og det er tøft. Veldig tøft. Det sitter i marg og bein, og hjernen går på høygir. Jeg er sliten, men jeg skal ikke gi meg. Jeg må nå målet mitt. Jeg er i sorg. Det gjør vondt. På 1 år har jeg mistet 3 personer. Hvordan går det an? Hvor mye mer skal jeg tåle? 

Men jeg må. Jeg har ingen valg. 

Jeg hever hodet, jeg er der for barna mine. Jeg er åpen. Jeg lar dem snakke om det. Jeg snakker om det.

Det er pussig. Jeg snakker mye om død, på akkurat samme måte som om jeg skulle snakket om livet. Jeg har fått et slags merkelig forhold til døden. Jeg har sett så mange nyanser av døden det siste året. Hvordan døden utvikler seg, hvordan den lukter, ser ut og føles.

Jeg har ikke skrevet på en stund. Jeg har ikke følt at jeg har hatt så mye å si, men nå er jeg tilbake. Jeg har veldig mye på hjertet nå som jeg må få ut. Mange spør, mange lurer og mange er nysgjerrige. Det skjønner jeg.

Dagene mine består av å være med familie nå.

Jeg må pakke ut av et hjem, jeg må være der for barna mine som har mistet noen, jeg må løpe hit og jeg må løpe dit. Samtidig skal jeg studere. Det går helt fint. Jeg klarer det. Jeg må klare det.

Jeg har gjort en liten forandring på meg selv. Dette skjer omtrent hver gang jeg er nedfor. Jeg klipper og farger håret. 

Slik ser jeg ut nå:

 

 

DE MENER JEG IKKE MESTRER DET ENDA

 

 

 

I går var dagen jeg bare tok et valg.

Et valg for meg, og mitt liv.

Jeg har nemlig satt ned foten og sagt: '' nei dette vil jeg ikke ''.

Ingen andre skal lenger bestemme hva jeg skal gjøre og hva de mener er best for meg.

Jeg søkte meg inn på skole, og jeg kom inn! Jeg skal riktignok ta generell studiekompetanse før jeg går videre med det jeg virkelig vil satse på og brenner for. Nemlig journalistikk og skribentfaget. Det har seg nemlig slik at frøken smart her gikk hele vgs men dreit rett og slett i eksamen. (Ja, dere trenger ikke å si det en gang! blah..)

 

 

 

Jeg er ferdig med å bli overhøvla over hva folk mener jeg mestrer og ikke, at de ikke har trua på meg. Jeg blir sendt på kurs som jeg overhodet ikke føler egner seg for meg.   MEN FUCK YOU ALL, jeg skal vise dere at jeg skal faen meg gjennomføre. Jeg har aldri vært mer motivert enn det jeg er nå og ingenting kan stoppe meg.

Det er MITT liv og det er det kun jeg som bestemmer over!

Jeg gleder meg til å komme i gang og er spent på hva jeg har i vente. :-)

OM JEG BARE FANT UT

(Fra dåpen til Marcus.. Look to the right)

 

 

Om jeg fant ut hva som skjedde

ville du kommet tilbake?

Om jeg skrek høyt nok

ville du hørt meg?

-

Om jeg gråt nok

ville du kommet fram og tørket mine tårer?

Om hjertet mitt blødde

ville du satt et plaster på det?

-

Om jeg bare fant ut,

fant ut hva som skjedde......

Jeg vil bare ha deg tilbake.

 

 

WHY ME?

Det å oppleve døden så nær, så mange ganger på så kort tid har gjort noe med meg.

Før var jeg ikke noe glad i å prate om død og alt som har med det å gjøre, men nå kan jeg like godt prate om døden som jeg prater om livet.

Jeg har sett hvor ''kort'' vei det er fra livet til døden og i blant kan det skremme meg, men også motivere meg veldig til å leve her og nå. Leve i nuet. Det prøver jeg, selv om det ikke alltid er like enkelt.

Jeg har sett døden, jeg har tatt på døden og jeg har luktet døden.

I løpet av kort tid har det gått bort flere mennesker. Av og til tar jeg meg selv i å tenke; ''hvorfor meg?'' ''hvorfor skal jeg oppleve alt dette?''. Ikke for at det skal være synd på meg og jeg tenker det ikke på en slags sutrete måte men av nysgjerrighet.

Jeg er litt sånn spirituell og tror vi alle er født for å blant annet lære her på jorden. Hva lærte jeg ikke i mitt forrige liv som jeg må ta lærdom av nå? (For å sette det litt på spissen)

Jeg merker at jeg har forandret meg. Jeg prøver alltid å si tusen takk når folk stiller opp og ikke bare ta det for gitt.

Jeg har nok tidligere tatt en del ting for gitt, men det er det slutt på nå.

Sett pris på menneskene rundt deg, si at du er glad i dem og aldri ta de for gitt <3

HUN ER DØD

 

 

 

I lang tid har jeg sett min bestemor kjempe. Kjempe for å holde seg i livet.

Hun fikk brystkreft.

Den spredte seg til slutt i hele kroppen.

Jeg så hun skli mer og mer bort. Hun var ikke lenger den samme.

Hun var en sterk kvinne.

Hun hadde store smerter nå på slutten, men allikevel klarte hun å små-flire da jeg besøkte henne for aller siste gang, på lørdag. Det var siste gang jeg fikk se og klemme henne.

I dag morges fikk pappa en telefon fra sykehuset om at han var nødt til å komme raskt ned om han ville ta farvel.

Sara ble med han, men i det de kom var hun allerede borte. De rakk det akkurat ikke.

I dag, klokken 10.20 trakk hun sine siste åndedrag.

Sara ringte meg fra sykehuset og ga meg beskjeden. Hun var gråtkvalt da jeg sa hallo og jeg skjønte det med en gang. Jeg gråt ikke da vi pratet på telefon, men da vi la på knakk jeg.

Jeg vil aldri si at hun tapte mot kreften. Jeg vil heller si at tiden hennes var kommet. Kroppen hennes var sliten. Nå har hun ikke smerter lenger og hun har funnet fred. Hun er med farfar.

Vi har vært forberedt på at denne dagen kom, men når den kommer så er det som å få et klask i trynet. Du er på en måte forberedt, men samtidig ikke.

Det gjør vondt. Drit vondt. Langt inne i sjela. Det verker.

JEG VET IKKE HELT JEG

 

 

Da har jeg startet på dette kurset... og jeg vet ikke heeelt jeg. Ble veldig mye informasjon i går og jeg er veldig usikker om hva jeg egentlig føler om det. Jeg skal selvfølgelig gi det en sjanse, men det var flere ganger jeg følte meg veldig feil plassert og at jeg var et lite barn, men det kan jo hende at jeg tar veldig feil og det faktisk er nyttig for meg fremover. Jeg prøver å være positiv men jeg merker at det kan være litt vanskelig. 

 

 

Jeg skal innrømme at motivasjonen er ikke HELT på plass for dette, men men. Sånn er det noen ganger. Alt kan ikke være like gøy. 

Drømmer meg btw bort fra regn, og skulle ønske sommeren var her fortsatt :-)

PÅ MANDAG SKJER DET

 

 

 

På mandag starter hverdagen igjen litt for meg. Jeg skal nemlig starte på et ''kurs''. Utforske litt det jeg ønsker å gjøre, få mer ro og se hvor mye hodet mitt samarbeider så jeg ikke går på nok en smell.

Jeg gruer meg litt, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg misliker sterkt å ikke vite hva jeg går til og hvem som er der.

MEN!, jeg skal prøve å holde meg positiv. Verden går ikke under og jeg lever enda. Det kan jeg være glad for. 

Jeg er heldig som har hatt en kontaktperson som har tatt meg på alvor, sett meg og hørt meg.

 

Snapchat: piaparadis1

Instagram: frkhanzen

HAN VAR BARE MIDLERTIDIG

 

 

 

Han var bare midlertidig.

Ble brakt inn i kaos.

Et kaos han aldri kom seg ut av.

Lite visste han hvor syk den verden han trådte inn i var.

Blind av ''kjærlighet'' ble han

-

Han var bare midlertidig

til den andre kom tilbake.

-

Meg kunne man ikke lure

Jeg så tvers gjennom

-

Jeg skulle ønske han hørte på meg

Jeg skulle ønske han hørte på oss

Da hadde han fortsatt vært her

-

Dette er ingen løgn

Dette er en sannhet

-

Han ble drevet til døden

 

 

JEG ER INGEN FORSØKSKANIN

I mange år i min oppvekst har jeg vært innom utallige leger og psykologer (både i privat og offentlig sektor).

ALLE ville medisinere meg. Jeg har en ADHD diagnose. En ganske kraftig en å. De kalte de ''en typisk gutte-ADHD. Vet ikke helt hva de mente med det, men..

Jeg begynte med Ritalin. Det funket svært dårlig. Det var som å ta en vitaminbjørn for meg. Jeg ble satt over på Concerta, men det funket heller ikke. Jeg raste ned i vekt og mistet mer matlyst enn det jeg hadde fra før av. Foreldrene mine tok meg med til en lege da. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg måtte til denne legen, men jeg måtte strippe helt ned til trusen for å gå på vekten, noe jeg fant svært ubehagelig og han anklaget meg for å kaste opp maten min. Noe som absolutt ikke stemte! Foreldrene mine tok meg raskt ut derfra!

Jeg begynte til slutt på Strattera, den funket! Jippi! Jeg følte meg roligere, mere konsentrert og jeg hadde ikke hundretusen tanker i hodet.

MEN!, til slutt følte jeg meg som en forsøkskanin. Øke dosen, senke dosen. Hele tiden.. Helt fra jeg startet på Ritalin til jeg fikk Strattera. Jeg følte jeg bare ble tom og alt ble flatt.

Jeg stoppet vel med medisiner da jeg var rundt 18 år.

Nå har det startet igjen.. ''Du skulle ikke ha startet på medisiner igjen da''??  Det er liksom som å det er bare å ta en pille så blir du frisk igjen. Jeg er frisk, jeg har bare ekstra bagasje å dra på.

Jeg har tenkt tanken selv, og tenkt at ''ååh, så mye enklere alt hadde vært om jeg bare fikk ADHD medisiner''.. Men veit du hva? NEI! Jeg skal ikke defineres av noe medisiner, jeg vil ikke være avhengig av å måtte ta ADHD medisiner. Dette er en del av meg og jeg skal faen meg klare meg uten. Det må da finnes andre måter å takle dette på. Jeg finner en måte, jeg har klart å leve LENGE uten dette og jeg NEKTER å være forsøkskanin for denne forbanna legemiddelindustrien. For jeg er den jeg er og det er det ingen som skal få ta fra meg.

Jeg merker jeg blir kvalm av hele greia og det gjør at jeg trekker meg unna.

Jeg fikser dette på egenhånd.

TAKK!

 

Snap: piaparadis1

Instagram: frkhanzen

JEG FIKK DÅRLIG SAMVITTIGHET

 

Jeg fikk dårlig samvittighet.

Forrige helg hadde jeg det utrolig gøy. Jeg lot meg selv smile, le hardt og bare leve i nuet. Jeg skulle ønske hver dag var sånn. Allikevel tok jeg meg selv i å tenke dagen etterpå at jeg skulle ikke ha hatt det gøy, jeg skulle ikke ha levet i nuet eller le. Jeg har mistet et familiemedlem for et år siden og det føles enda ganske ferskt og rått, og her er jeg og koser meg på festival. Danser, ler og har det kjempe gøy. Jeg fikk en kjempe nedtur og fikk drit dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg ikke skulle kunne ha slike øyeblikk for han er jo borte. Han er død! Hva smiler jeg for? Hva ler jeg for? Hvorfor har jeg det gøy? Selv om jeg putter meg på et smil til hverdags, så hadde jeg det faktisk utrolig gøy den dagen.

 

 

Jeg har kommet frem til at jeg må la meg selv ha det gøy. Jeg må la meg selv smile og le. Ha glade øyeblikk. Han hadde jo ikke ønsket noe annet. Om jeg hadde bare lagt meg ned for å deppe hele tiden, hva hadde det blitt av meg da? Det er meg selv det står på til syvende og sist som. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Jeg har ikke lyst til å bli en depressiv kjerring. Jeg merker nå, mer enn noen gang på ett år at det er på tide at jeg kommer meg på beina igjen. Ja, det er gått kort tid og jeg sørger som faen enda, men for min egen helses skyld er jeg nødt til å bare gjøre noe. Jeg er en rastløs person, jeg har hundretusen tanker i hodet, kroppen er urolig og om jeg bare blir sittende å glane i veggen 24 timer i døgnet og bare være negativ kommer jeg til å bli depressiv. Ordentlig depressiv. Det ønsker jeg ikke. Ikke for meg selv, og ikke for familien min.

 

Det er greit å ha fine og gode øyeblikk, jeg lever lenge på de.

Det er greit og smile å le, det betyr ikke at du er over sorgen enda.

Vær rundt mennesker som bygger deg opp og ikke ned.

LISTEN TO THIS

This is all I gotta say..

 



Vær snille med hverandre, aksepter hverandre og elsk hverandre for den de er.

Vi er alle forskjellige, men samtidig så like!

FRED. KJÆRLIGHET. LIKEVERD.

HER ER VIDEOEN!!

 

 

 
 


 


 

JEG HAR FIKSET DET

Herregud, jeg så at filmen ikke kom opp... MEN, jeg har fikset det.

Jeg lager en liten snutt for de som ikke fikk sett. Videoer går jo bort fra snapchat etter hvert.

Jeg holder på nå så vent'a lite granne :)

 

SNAPCHAT: PIAPARADIS1

INSTAGRAM: FRKHANZEN

FACEBOOK: PIA PARADIS

VAR DU DER? VLOGG



 


Snapchat: piaparadis1

 

kvelden endte bra, med bra folk!

 

sorry min slitne stemme..

JEG MÅTTE PLUKKE MEG SELV OPP PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE

Halve dagen har gått med på å deppe.

Da barna kom hjem var det bare å samle seg sammen og glise bredt.

Jeg tar meg selv i å ha ekstra drøy tørr humor når jeg er nedfor. Jeg prøver å gjøre noe ''morsomt'' og min tørre humor vises da på for eksempel Snapchat. Jeg prøver å ha det gøy istedenfor å sitte å surmule. Filter er undervurdert. Spesielt de morsomme. Haha! Jeg ler av meg selv og med meg selv.

Jeg, som alle andre vet...,  vet at jeg har tørr humor men jeg elsker det. Jeg er meg gitt, og jeg elsker å ha tørr humor.

Jeg elsker å le av mine egne vitser, helst før jeg sier de også. Jeg lager også mine egne vitser. Jeg syns selvfølgelig de er morsomme.. hah!

Men, det har vært en tung dag. Jeg måtte bare plukke meg opp på en eller annen måte, og dette er en av måtene mine. :-)

Følg meg gjerne på snapchat: piaparadis1 eller instagram: frkhanzen

ETT ÅR SIDEN BEGRAVELSEN

 

 

 

I kisten din lå du

kledd i drakt

den blå

Vålerenga drakten, den elsket du.

Der lå du, livløs

rykket ikke en finger.

 

-

 

I kisten din lå du

frem gikk jeg med brevet mitt til deg

og en rød rose

Jeg la det på brystet ditt.

Jeg tittet ned på deg

stirret på deg,

tårene rant.

Du var kald.

Du var ikke varm.

 

-

Et siste farvel skulle tas.

Et farvel jeg ikke ville ta.

Broren din la tørkle over ditt ansikt

lokket på kisten ble satt på.

 

-

Nå begynte det.

Presten startet å tale

det ble vondere og vondere.

Kirken var stapp full av mennesker

 

-

Broren din bar kisten din ut

frem til din gravplass

Av jord er du kommet

av jord skal du bli

Der ble du senket ned

ned i jorden

Det var så vondt

så vondt

 

 

 

 

DETTE GJØR MEG FORBANNA

 

 

 

 

Ofte ser jeg mennesker som kan bli oppgitt å si: ''Nå har det jo gått ett år, du å jo komme deg over det og videre i livet.''

Det er lettere sagt enn gjort, og jeg blir egentlig møkk forbanna og ekstremt provosert når jeg får høre det, og de som kjenner meg vet hvordan jeg blir når jeg er forbanna. Jeg er ikke blid for å si det sånn.

Om et familiemedlem av deg gikk brått bort og noen hadde kommet og sagt dette til deg, hva hadde du følt? Jeg mener at folk må begynne å passe litt på hva de sier. Det sårer, og det får meg til å føle at det er noe galt med meg. Har jeg ikke sørget kort nok? Jeg kommer til å sørge over dette FOR RESTEN AV MITT LIV! Det er ikke bare sånn at ''nå er han død, jaja så da går jeg videre med livet mitt og glemmer han''. Det er IKKE slik det funker. Jeg tror ikke folk helt forstår hva slags traumatisk opplevelse dette har vært.

Sjokket har nesten ikke fått lagt seg før jeg får slike kommentarer. Enda jeg snakker veldig lite om det ute blant folk. Jeg får også høre det om familien min at nå må de komme seg videre, komme seg over det. Hverdagen går videre, vi prøver å ha det mest mulig normalt og det syns jeg vi klarer veldig fint, men når jeg får høre ''åå, er du fortsatt lei deg over det?''.. Da blir jeg litt satt ut for å si det mildt. Det er nesten som om folk blir sjokkert når en fortsatt er lei seg over det som er skjedd..

Slutt å spør om du ikke har noe positivt å si.

Her kan dere lese om hva slags reaksjoner etterlatte kan få ved en slik traumatisk opplevelse:

 

Reaksjoner etter den akutte fasen

  • Fortvilelse og sorg
  • Nedsatt frustrasjonstoleranse, man blir lettere sint og oppgitt
  • Sårbarhet, opplevelse av å være ?hudløs?
  • Tristhet/vemod for at ?slike ting kan skje?
  • Nedsatt konsentrasjon og hukommelse
  • Grubling og skyldfølelse
  • Gjenopplevelser av ubehagelige sanseinntrykk
  • For dem som har mistet noen, opplevelser av å se eller høre den døde
  • Sterkt savn
  • Nedsatt energi, tretthet og utmattelse som ikke går over med hvile
  • Fortsatt søvnvansker og mareritt
  • Fysisk smerte/somatiske symptomer

 

Disse reaksjonene kan vedvare i varierende styrke hele det første året etter et tap eller en traumatisk hendelse. Av og til kan reaksjonene vare i flere år, og for noen sitter enkelte reaksjoner i livet ut. Mye tyder på at bearbeidelsen av et tap eller et traume er en kontinuerlig prosess som foregår over lang tid og som bearbeides på nye måter etter hvert som tiden går.

Så, dere.. Neste gang dere vil komme med et utsagn om at nå må dette glemmes, les dette igjen og spør på nytt hvordan jeg/vi har det.

Han var ikke mitt blod, men kunne like godt vært det. Så nære var vi. Han var bestevennen min og svigerbroren min. Vi delte nesten alt med hverandre, frem til en annen satte en stopper for det.

Det gjelder også andre, vær så snill å tenk over hva du sier til andre i samme/lignende situasjoner.

Det gjør faktisk vondt!

Ta heller vare på hverandre <3

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN

 

 

I helgen var jeg jo i bryllup. Min gode venninne Christina giftet seg. For en vakker brud og for et vakkert par. Vielsen var fantastisk nydelig.

 

 

Videre dro vi ut til Villa Malla. Helt fantastisk sted. Utsikt mot hav og strand. God mat, god drikke, godt folk! Virkelig en dag som var ordentlig gjennomført og gjennomtenkt. Jeg håper brudeparet hadde en super dag, det virket i hvert fall sånn. :-) Jeg er veldig glad for at jeg fikk dele den spesielle dagen med de. <3

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN <3

 

FØRSTE SKOLEDAG

 

 

For som mange andre så var dette en stor dag for meg også. Mitt yngste barn begynte i første klasse i dag. Han gledet seg enormt mye og var rimelig klar for å gå inn i klasserommet  og starte dagen. Tårevåt ble jeg, det er jo en ny epoke i livet. Han var så stolt og glad der han satt på pulten sin.

 

 

Han dro også ut den ene tannen som har vært løs en stund så den fikk far æren av å passe godt på mens han var på skolen. Endelig kommer tannfeen til han også nå!

 

 

Maria startet i tredje klasse i dag. Jeg merker at hun blir eldre også. Hun var med vennene sine i dag, og ville helst ikke stå med mor og far. Det skjønner jeg godt. :-) Hehe..

 

 

Jeg får jo litt flashback fra i fjor. I fjor på denne dagen husker jeg at jeg gruet meg fælt til. Jeg var nødt til å fortelle skolen og barnehagen om hva som hadde skjedd. Da var det jo enda så rått og ferskt, det var vanskelig å få ordene ut og holde tårene tilbake. Skolen og barnehagen var utrolig støttende og passet ekstra godt på barna i tiden fremover. Det var veldig betryggende og godt.

Om 35 minutter slutter skolen, da skal vi opp og hente Marcus og Maria igjen.. Eller, det blir vel bare Marcus. Maria ønsker å gå med vennene sine hjem fortalte hun i dag morges så da skal hun selvfølgelig få lov til det.

NOK VAR NOK

 

 

 

 

Han var en sterk mann.

Mange venner.

Stort nettverk.

Han elsket å kjøre motorsykkel.

Han elsket å reise.

Han elsket familien sin.

Han hadde penger. Mye penger.

-

Så skjedde det som ikke skulle skje. Han ble narkoman.

Han var ikke så sterk lenger.

Han sluttet å kjøre motorsykkel.

Han sluttet å reise.

Han har vært i fengsel.

Han mistet alt.

-

For noen år siden, sa det stopp.

Han reiste seg opp igjen.

Nok var nok.

Han ble frisk igjen.

Han ble sterk igjen.

Han satte familien først.

 

 

 

Han er pappaen min.

Jeg er stolt av deg pappa, du har klart det nesten umulige, men du hadde viljen.

Takk for at du kom tilbake til oss.

 

 

Les mer i arkivet » November 2017 » Oktober 2017 » September 2017
hits