DE MENER JEG IKKE MESTRER DET ENDA

 

 

 

I går var dagen jeg bare tok et valg.

Et valg for meg, og mitt liv.

Jeg har nemlig satt ned foten og sagt: '' nei dette vil jeg ikke ''.

Ingen andre skal lenger bestemme hva jeg skal gjøre og hva de mener er best for meg.

Jeg søkte meg inn på skole, og jeg kom inn! Jeg skal riktignok ta generell studiekompetanse før jeg går videre med det jeg virkelig vil satse på og brenner for. Nemlig journalistikk og skribentfaget. Det har seg nemlig slik at frøken smart her gikk hele vgs men dreit rett og slett i eksamen. (Ja, dere trenger ikke å si det en gang! blah..)

 

 

 

Jeg er ferdig med å bli overhøvla over hva folk mener jeg mestrer og ikke, at de ikke har trua på meg. Jeg blir sendt på kurs som jeg overhodet ikke føler egner seg for meg.   MEN FUCK YOU ALL, jeg skal vise dere at jeg skal faen meg gjennomføre. Jeg har aldri vært mer motivert enn det jeg er nå og ingenting kan stoppe meg.

Det er MITT liv og det er det kun jeg som bestemmer over!

Jeg gleder meg til å komme i gang og er spent på hva jeg har i vente. :-)

OM JEG BARE FANT UT

(Fra dåpen til Marcus.. Look to the right)

 

 

Om jeg fant ut hva som skjedde

ville du kommet tilbake?

Om jeg skrek høyt nok

ville du hørt meg?

-

Om jeg gråt nok

ville du kommet fram og tørket mine tårer?

Om hjertet mitt blødde

ville du satt et plaster på det?

-

Om jeg bare fant ut,

fant ut hva som skjedde......

Jeg vil bare ha deg tilbake.

 

 

WHY ME?

Det å oppleve døden så nær, så mange ganger på så kort tid har gjort noe med meg.

Før var jeg ikke noe glad i å prate om død og alt som har med det å gjøre, men nå kan jeg like godt prate om døden som jeg prater om livet.

Jeg har sett hvor ''kort'' vei det er fra livet til døden og i blant kan det skremme meg, men også motivere meg veldig til å leve her og nå. Leve i nuet. Det prøver jeg, selv om det ikke alltid er like enkelt.

Jeg har sett døden, jeg har tatt på døden og jeg har luktet døden.

I løpet av kort tid har det gått bort flere mennesker. Av og til tar jeg meg selv i å tenke; ''hvorfor meg?'' ''hvorfor skal jeg oppleve alt dette?''. Ikke for at det skal være synd på meg og jeg tenker det ikke på en slags sutrete måte men av nysgjerrighet.

Jeg er litt sånn spirituell og tror vi alle er født for å blant annet lære her på jorden. Hva lærte jeg ikke i mitt forrige liv som jeg må ta lærdom av nå? (For å sette det litt på spissen)

Jeg merker at jeg har forandret meg. Jeg prøver alltid å si tusen takk når folk stiller opp og ikke bare ta det for gitt.

Jeg har nok tidligere tatt en del ting for gitt, men det er det slutt på nå.

Sett pris på menneskene rundt deg, si at du er glad i dem og aldri ta de for gitt <3

HUN ER DØD

 

 

 

I lang tid har jeg sett min bestemor kjempe. Kjempe for å holde seg i livet.

Hun fikk brystkreft.

Den spredte seg til slutt i hele kroppen.

Jeg så hun skli mer og mer bort. Hun var ikke lenger den samme.

Hun var en sterk kvinne.

Hun hadde store smerter nå på slutten, men allikevel klarte hun å små-flire da jeg besøkte henne for aller siste gang, på lørdag. Det var siste gang jeg fikk se og klemme henne.

I dag morges fikk pappa en telefon fra sykehuset om at han var nødt til å komme raskt ned om han ville ta farvel.

Sara ble med han, men i det de kom var hun allerede borte. De rakk det akkurat ikke.

I dag, klokken 10.20 trakk hun sine siste åndedrag.

Sara ringte meg fra sykehuset og ga meg beskjeden. Hun var gråtkvalt da jeg sa hallo og jeg skjønte det med en gang. Jeg gråt ikke da vi pratet på telefon, men da vi la på knakk jeg.

Jeg vil aldri si at hun tapte mot kreften. Jeg vil heller si at tiden hennes var kommet. Kroppen hennes var sliten. Nå har hun ikke smerter lenger og hun har funnet fred. Hun er med farfar.

Vi har vært forberedt på at denne dagen kom, men når den kommer så er det som å få et klask i trynet. Du er på en måte forberedt, men samtidig ikke.

Det gjør vondt. Drit vondt. Langt inne i sjela. Det verker.

JEG VET IKKE HELT JEG

 

 

Da har jeg startet på dette kurset... og jeg vet ikke heeelt jeg. Ble veldig mye informasjon i går og jeg er veldig usikker om hva jeg egentlig føler om det. Jeg skal selvfølgelig gi det en sjanse, men det var flere ganger jeg følte meg veldig feil plassert og at jeg var et lite barn, men det kan jo hende at jeg tar veldig feil og det faktisk er nyttig for meg fremover. Jeg prøver å være positiv men jeg merker at det kan være litt vanskelig. 

 

 

Jeg skal innrømme at motivasjonen er ikke HELT på plass for dette, men men. Sånn er det noen ganger. Alt kan ikke være like gøy. 

Drømmer meg btw bort fra regn, og skulle ønske sommeren var her fortsatt :-)

PÅ MANDAG SKJER DET

 

 

 

På mandag starter hverdagen igjen litt for meg. Jeg skal nemlig starte på et ''kurs''. Utforske litt det jeg ønsker å gjøre, få mer ro og se hvor mye hodet mitt samarbeider så jeg ikke går på nok en smell.

Jeg gruer meg litt, det skal jeg ærlig innrømme. Jeg misliker sterkt å ikke vite hva jeg går til og hvem som er der.

MEN!, jeg skal prøve å holde meg positiv. Verden går ikke under og jeg lever enda. Det kan jeg være glad for. 

Jeg er heldig som har hatt en kontaktperson som har tatt meg på alvor, sett meg og hørt meg.

 

Snapchat: piaparadis1

Instagram: frkhanzen

HAN VAR BARE MIDLERTIDIG

 

 

 

Han var bare midlertidig.

Ble brakt inn i kaos.

Et kaos han aldri kom seg ut av.

Lite visste han hvor syk den verden han trådte inn i var.

Blind av ''kjærlighet'' ble han

-

Han var bare midlertidig

til den andre kom tilbake.

-

Meg kunne man ikke lure

Jeg så tvers gjennom

-

Jeg skulle ønske han hørte på meg

Jeg skulle ønske han hørte på oss

Da hadde han fortsatt vært her

-

Dette er ingen løgn

Dette er en sannhet

-

Han ble drevet til døden

 

 

JEG ER INGEN FORSØKSKANIN

I mange år i min oppvekst har jeg vært innom utallige leger og psykologer (både i privat og offentlig sektor).

ALLE ville medisinere meg. Jeg har en ADHD diagnose. En ganske kraftig en å. De kalte de ''en typisk gutte-ADHD. Vet ikke helt hva de mente med det, men..

Jeg begynte med Ritalin. Det funket svært dårlig. Det var som å ta en vitaminbjørn for meg. Jeg ble satt over på Concerta, men det funket heller ikke. Jeg raste ned i vekt og mistet mer matlyst enn det jeg hadde fra før av. Foreldrene mine tok meg med til en lege da. Jeg husker ikke helt hvorfor jeg måtte til denne legen, men jeg måtte strippe helt ned til trusen for å gå på vekten, noe jeg fant svært ubehagelig og han anklaget meg for å kaste opp maten min. Noe som absolutt ikke stemte! Foreldrene mine tok meg raskt ut derfra!

Jeg begynte til slutt på Strattera, den funket! Jippi! Jeg følte meg roligere, mere konsentrert og jeg hadde ikke hundretusen tanker i hodet.

MEN!, til slutt følte jeg meg som en forsøkskanin. Øke dosen, senke dosen. Hele tiden.. Helt fra jeg startet på Ritalin til jeg fikk Strattera. Jeg følte jeg bare ble tom og alt ble flatt.

Jeg stoppet vel med medisiner da jeg var rundt 18 år.

Nå har det startet igjen.. ''Du skulle ikke ha startet på medisiner igjen da''??  Det er liksom som å det er bare å ta en pille så blir du frisk igjen. Jeg er frisk, jeg har bare ekstra bagasje å dra på.

Jeg har tenkt tanken selv, og tenkt at ''ååh, så mye enklere alt hadde vært om jeg bare fikk ADHD medisiner''.. Men veit du hva? NEI! Jeg skal ikke defineres av noe medisiner, jeg vil ikke være avhengig av å måtte ta ADHD medisiner. Dette er en del av meg og jeg skal faen meg klare meg uten. Det må da finnes andre måter å takle dette på. Jeg finner en måte, jeg har klart å leve LENGE uten dette og jeg NEKTER å være forsøkskanin for denne forbanna legemiddelindustrien. For jeg er den jeg er og det er det ingen som skal få ta fra meg.

Jeg merker jeg blir kvalm av hele greia og det gjør at jeg trekker meg unna.

Jeg fikser dette på egenhånd.

TAKK!

 

Snap: piaparadis1

Instagram: frkhanzen

JEG FIKK DÅRLIG SAMVITTIGHET

 

Jeg fikk dårlig samvittighet.

Forrige helg hadde jeg det utrolig gøy. Jeg lot meg selv smile, le hardt og bare leve i nuet. Jeg skulle ønske hver dag var sånn. Allikevel tok jeg meg selv i å tenke dagen etterpå at jeg skulle ikke ha hatt det gøy, jeg skulle ikke ha levet i nuet eller le. Jeg har mistet et familiemedlem for et år siden og det føles enda ganske ferskt og rått, og her er jeg og koser meg på festival. Danser, ler og har det kjempe gøy. Jeg fikk en kjempe nedtur og fikk drit dårlig samvittighet. Jeg følte at jeg ikke skulle kunne ha slike øyeblikk for han er jo borte. Han er død! Hva smiler jeg for? Hva ler jeg for? Hvorfor har jeg det gøy? Selv om jeg putter meg på et smil til hverdags, så hadde jeg det faktisk utrolig gøy den dagen.

 

 

Jeg har kommet frem til at jeg må la meg selv ha det gøy. Jeg må la meg selv smile og le. Ha glade øyeblikk. Han hadde jo ikke ønsket noe annet. Om jeg hadde bare lagt meg ned for å deppe hele tiden, hva hadde det blitt av meg da? Det er meg selv det står på til syvende og sist som. Det er kun jeg som kan gjøre noe med det. Jeg har ikke lyst til å bli en depressiv kjerring. Jeg merker nå, mer enn noen gang på ett år at det er på tide at jeg kommer meg på beina igjen. Ja, det er gått kort tid og jeg sørger som faen enda, men for min egen helses skyld er jeg nødt til å bare gjøre noe. Jeg er en rastløs person, jeg har hundretusen tanker i hodet, kroppen er urolig og om jeg bare blir sittende å glane i veggen 24 timer i døgnet og bare være negativ kommer jeg til å bli depressiv. Ordentlig depressiv. Det ønsker jeg ikke. Ikke for meg selv, og ikke for familien min.

 

Det er greit å ha fine og gode øyeblikk, jeg lever lenge på de.

Det er greit og smile å le, det betyr ikke at du er over sorgen enda.

Vær rundt mennesker som bygger deg opp og ikke ned.

LISTEN TO THIS

This is all I gotta say..

 



Vær snille med hverandre, aksepter hverandre og elsk hverandre for den de er.

Vi er alle forskjellige, men samtidig så like!

FRED. KJÆRLIGHET. LIKEVERD.

HER ER VIDEOEN!!

 

 

 
 


 


 

JEG HAR FIKSET DET

Herregud, jeg så at filmen ikke kom opp... MEN, jeg har fikset det.

Jeg lager en liten snutt for de som ikke fikk sett. Videoer går jo bort fra snapchat etter hvert.

Jeg holder på nå så vent'a lite granne :)

 

SNAPCHAT: PIAPARADIS1

INSTAGRAM: FRKHANZEN

FACEBOOK: PIA PARADIS

VAR DU DER? VLOGG



 


Snapchat: piaparadis1

 

kvelden endte bra, med bra folk!

 

sorry min slitne stemme..

JEG MÅTTE PLUKKE MEG SELV OPP PÅ EN ELLER ANNEN MÅTE

Halve dagen har gått med på å deppe.

Da barna kom hjem var det bare å samle seg sammen og glise bredt.

Jeg tar meg selv i å ha ekstra drøy tørr humor når jeg er nedfor. Jeg prøver å gjøre noe ''morsomt'' og min tørre humor vises da på for eksempel Snapchat. Jeg prøver å ha det gøy istedenfor å sitte å surmule. Filter er undervurdert. Spesielt de morsomme. Haha! Jeg ler av meg selv og med meg selv.

Jeg, som alle andre vet...,  vet at jeg har tørr humor men jeg elsker det. Jeg er meg gitt, og jeg elsker å ha tørr humor.

Jeg elsker å le av mine egne vitser, helst før jeg sier de også. Jeg lager også mine egne vitser. Jeg syns selvfølgelig de er morsomme.. hah!

Men, det har vært en tung dag. Jeg måtte bare plukke meg opp på en eller annen måte, og dette er en av måtene mine. :-)

Følg meg gjerne på snapchat: piaparadis1 eller instagram: frkhanzen

ETT ÅR SIDEN BEGRAVELSEN

 

 

 

I kisten din lå du

kledd i drakt

den blå

Vålerenga drakten, den elsket du.

Der lå du, livløs

rykket ikke en finger.

 

-

 

I kisten din lå du

frem gikk jeg med brevet mitt til deg

og en rød rose

Jeg la det på brystet ditt.

Jeg tittet ned på deg

stirret på deg,

tårene rant.

Du var kald.

Du var ikke varm.

 

-

Et siste farvel skulle tas.

Et farvel jeg ikke ville ta.

Broren din la tørkle over ditt ansikt

lokket på kisten ble satt på.

 

-

Nå begynte det.

Presten startet å tale

det ble vondere og vondere.

Kirken var stapp full av mennesker

 

-

Broren din bar kisten din ut

frem til din gravplass

Av jord er du kommet

av jord skal du bli

Der ble du senket ned

ned i jorden

Det var så vondt

så vondt

 

 

 

 

DETTE GJØR MEG FORBANNA

 

 

 

 

Ofte ser jeg mennesker som kan bli oppgitt å si: ''Nå har det jo gått ett år, du å jo komme deg over det og videre i livet.''

Det er lettere sagt enn gjort, og jeg blir egentlig møkk forbanna og ekstremt provosert når jeg får høre det, og de som kjenner meg vet hvordan jeg blir når jeg er forbanna. Jeg er ikke blid for å si det sånn.

Om et familiemedlem av deg gikk brått bort og noen hadde kommet og sagt dette til deg, hva hadde du følt? Jeg mener at folk må begynne å passe litt på hva de sier. Det sårer, og det får meg til å føle at det er noe galt med meg. Har jeg ikke sørget kort nok? Jeg kommer til å sørge over dette FOR RESTEN AV MITT LIV! Det er ikke bare sånn at ''nå er han død, jaja så da går jeg videre med livet mitt og glemmer han''. Det er IKKE slik det funker. Jeg tror ikke folk helt forstår hva slags traumatisk opplevelse dette har vært.

Sjokket har nesten ikke fått lagt seg før jeg får slike kommentarer. Enda jeg snakker veldig lite om det ute blant folk. Jeg får også høre det om familien min at nå må de komme seg videre, komme seg over det. Hverdagen går videre, vi prøver å ha det mest mulig normalt og det syns jeg vi klarer veldig fint, men når jeg får høre ''åå, er du fortsatt lei deg over det?''.. Da blir jeg litt satt ut for å si det mildt. Det er nesten som om folk blir sjokkert når en fortsatt er lei seg over det som er skjedd..

Slutt å spør om du ikke har noe positivt å si.

Her kan dere lese om hva slags reaksjoner etterlatte kan få ved en slik traumatisk opplevelse:

 

Reaksjoner etter den akutte fasen

  • Fortvilelse og sorg
  • Nedsatt frustrasjonstoleranse, man blir lettere sint og oppgitt
  • Sårbarhet, opplevelse av å være ?hudløs?
  • Tristhet/vemod for at ?slike ting kan skje?
  • Nedsatt konsentrasjon og hukommelse
  • Grubling og skyldfølelse
  • Gjenopplevelser av ubehagelige sanseinntrykk
  • For dem som har mistet noen, opplevelser av å se eller høre den døde
  • Sterkt savn
  • Nedsatt energi, tretthet og utmattelse som ikke går over med hvile
  • Fortsatt søvnvansker og mareritt
  • Fysisk smerte/somatiske symptomer

 

Disse reaksjonene kan vedvare i varierende styrke hele det første året etter et tap eller en traumatisk hendelse. Av og til kan reaksjonene vare i flere år, og for noen sitter enkelte reaksjoner i livet ut. Mye tyder på at bearbeidelsen av et tap eller et traume er en kontinuerlig prosess som foregår over lang tid og som bearbeides på nye måter etter hvert som tiden går.

Så, dere.. Neste gang dere vil komme med et utsagn om at nå må dette glemmes, les dette igjen og spør på nytt hvordan jeg/vi har det.

Han var ikke mitt blod, men kunne like godt vært det. Så nære var vi. Han var bestevennen min og svigerbroren min. Vi delte nesten alt med hverandre, frem til en annen satte en stopper for det.

Det gjelder også andre, vær så snill å tenk over hva du sier til andre i samme/lignende situasjoner.

Det gjør faktisk vondt!

Ta heller vare på hverandre <3

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN

 

 

I helgen var jeg jo i bryllup. Min gode venninne Christina giftet seg. For en vakker brud og for et vakkert par. Vielsen var fantastisk nydelig.

 

 

Videre dro vi ut til Villa Malla. Helt fantastisk sted. Utsikt mot hav og strand. God mat, god drikke, godt folk! Virkelig en dag som var ordentlig gjennomført og gjennomtenkt. Jeg håper brudeparet hadde en super dag, det virket i hvert fall sånn. :-) Jeg er veldig glad for at jeg fikk dele den spesielle dagen med de. <3

STØRST AV ALT ER KJÆRLIGHETEN <3

 

FØRSTE SKOLEDAG

 

 

For som mange andre så var dette en stor dag for meg også. Mitt yngste barn begynte i første klasse i dag. Han gledet seg enormt mye og var rimelig klar for å gå inn i klasserommet  og starte dagen. Tårevåt ble jeg, det er jo en ny epoke i livet. Han var så stolt og glad der han satt på pulten sin.

 

 

Han dro også ut den ene tannen som har vært løs en stund så den fikk far æren av å passe godt på mens han var på skolen. Endelig kommer tannfeen til han også nå!

 

 

Maria startet i tredje klasse i dag. Jeg merker at hun blir eldre også. Hun var med vennene sine i dag, og ville helst ikke stå med mor og far. Det skjønner jeg godt. :-) Hehe..

 

 

Jeg får jo litt flashback fra i fjor. I fjor på denne dagen husker jeg at jeg gruet meg fælt til. Jeg var nødt til å fortelle skolen og barnehagen om hva som hadde skjedd. Da var det jo enda så rått og ferskt, det var vanskelig å få ordene ut og holde tårene tilbake. Skolen og barnehagen var utrolig støttende og passet ekstra godt på barna i tiden fremover. Det var veldig betryggende og godt.

Om 35 minutter slutter skolen, da skal vi opp og hente Marcus og Maria igjen.. Eller, det blir vel bare Marcus. Maria ønsker å gå med vennene sine hjem fortalte hun i dag morges så da skal hun selvfølgelig få lov til det.

NOK VAR NOK

 

 

 

 

Han var en sterk mann.

Mange venner.

Stort nettverk.

Han elsket å kjøre motorsykkel.

Han elsket å reise.

Han elsket familien sin.

Han hadde penger. Mye penger.

-

Så skjedde det som ikke skulle skje. Han ble narkoman.

Han var ikke så sterk lenger.

Han sluttet å kjøre motorsykkel.

Han sluttet å reise.

Han har vært i fengsel.

Han mistet alt.

-

For noen år siden, sa det stopp.

Han reiste seg opp igjen.

Nok var nok.

Han ble frisk igjen.

Han ble sterk igjen.

Han satte familien først.

 

 

 

Han er pappaen min.

Jeg er stolt av deg pappa, du har klart det nesten umulige, men du hadde viljen.

Takk for at du kom tilbake til oss.

 

 

HUN VILLE IKKE GI SLIPP PÅ MEG

 

''Mitt elskede barn, mor vil aldri forlate deg''

 

 

 

Maria og Marcus skal være borte i helgen da jeg og Kim skal i bryllup i morgen.

Barna og jeg dro opp til Sara en tur før mamma kom å hentet dem. Marcus fikk seg en ny klipp i tillegg. Vi kaller det skoleklipp vi, for han ville ha ny sveis til mandag da han starter på skolen som 1. klassing. :-)

 

Da mamma kom og Maria skjønte at de skulle dra, ble hun veldig lei seg. Jeg ble litt satt ut fordi hun pleier vanligvis ikke å reagere slik når hun er hos mamma. De skal på hytta i helgen, og Maria har misforstått informasjonen jeg har gitt henne litt. Uff, jeg fikk så veldig vondt av henne. ''Skal jeg være borte fra deg i to dager''???? Jeg tror at hun trodde at hun bare skulle være borte en natt... Tårene sprutet! Jeg holdt hun inntil meg og sa til hun: ''dette kommer til å gå veldig fint jenta mi, og hvis du vil prate med meg så er det bare å ringe... men ikke ring meg 12.30 i morgen da for da sitter jeg i kirken,''.. Da lo hun litt :-) Hehehe..  Jeg holdt rundt hun å ga hun en god og lang klem. Hun holdt rundt meg også og hun ville ikke gi slipp på meg. Jeg merket selv at tårene presset på, og jeg fikk så vondt av henne.

Jeg gråt da hun dro.

Hun er veldig hjemmekjær og trives best her hjemme, så jeg tror hun ble litt overrasket over at hun skulle være borte i to dager selv om jeg har fortalt hun det, men det har nok ikke gått helt hjem der. Hehe...

Hønemor som jeg er sendte jeg jo en sms til mamma for å spørre om det gikk bra. Det gjorde det selvfølgelig og jeg vet jo selv at det går over til slutt. :-) De er i trygge hender hos mamma <3

JEG VELGER ETTER HUMØRET

Jeg har innsett at jeg er en person som kler meg etter humøret. Jeg er ikke redd for å se ut som en dass, men jeg er heller ikke redd for å se ut som om jeg skal på ball heller. Jeg kler meg i det jeg føler for og bryr meg lite om hva andre mener om det. Jeg tar meg ikke selv høytidelig og jeg liker å leke litt med klær, hår og sminke.. Jeg klipper meg gjerne litt selv, eller farger håret ofte. Jada, det er ikke bra det I KNOW, men er vel mitt hår? Jeg er veldig spontan. Jeg har ofte fått høre: Skal du virkelig gå i det der? Eller, har du ikke gått ut av pysjen enda? Skal du ut å jogge? Joggeklær i 2 str for stor ja... Jeg ler like mye hver gang... hehe..  Får også masse skryt når jeg virkelig får det til å da;)

Er ikke så ille det jeg skal legge ut her nå da, men ikke alle antrekk jeg har tatt bilder av, så disse er ikke waaay to rare liksom..

Men, i'm just myself so I don't really care :-)

Bare se her... Jeg har ikke bilder i den stygge joggedressen enda, eller pysjen, men kan fikse det. *ler*

 

 

 

 

 

 

 

(ALLADIN BUKSA på som sønnen min sier,hehe)

 

 

 

 

(HAHA, JEG FANT, JEG FANT!)

 

 

Har sikkert mange fler, men det var litt da..

 

Bare husk folkens, vær deg sjæl!

DIY BACKLESS BRA

 

Jeg skal som sagt i bryllup på lørdag, og kjolen jeg har valgt har åpen rygg.

Her er kjolen (Den er fra Nelly) :

 

 

Går litt fort i svingende her så jeg glemte å filme hvordan jeg laget bh-en. Men jeg har funnet videoen jeg lærte det fra.

Her er bh-en jeg brukte:

 

 

OOOG, her er videoen av hvordan du lager det.

HERE YOU GO!  

 


 

 

 

 

TERRASSEN

 

Hei og hopp! I skrivende stund sitter jeg på Terrassen, på Stovner senteret med min datter. Sist jeg var her, satt jeg å spiste med Marius. Faktisk.. 

Planen idag er å få klipt, sydd og limt bhen jeg skal bruke i bryllup på lørdag. Jeg har en kjole som er åpen i ryggen. Jeg tenkte jeg skulle legge ut en video av hvordan jeg gjør det, så stay tuned!

 

 

GJESTEINNLEGG - SARA

Jeg må starte dette blogginnleggt med å si at jeg ikke er noe flink til å skrive, meeeen jeg skal prøve så godt jeg kan. 

Pia, du er min storesøster, bestevenn og psykolog. Jeg vet faktisk ikke hva jeg skulle gjort uten deg, jeg må være verdens heldigste som fikk deg som storesøster. Men det er ikke en dans på roser hele tiden, for du er veldig rett ut og ærlig, det kan være litt sårende. Men er vel bare jeg som er overfølsom, hahaha! Gråter jo av ingenting. 
Jeg liker det at du sier ifra hvis du føler noe er feil, og du lar ikke folk pirke deg på nesa. Men i tillegg til det, så er du ganske følsom og sårbar. En side du helst ikke liker å vise frem, men som nå har kommet frem i denne bloggen.
Alt det som du har gått igjennom det siste året er helt forferdelig, jeg kan virkelig ikke forstå hvordan det har vært og fortsatt er. Jeg skulle så inderlig ønske jeg kunne tatt bort all smerte, alle vonde tanker, alle spørsmål du har, for jeg vet at du har det veldig vondt. Jeg kan se det i øyene dine, høre det på stemmen din og det er så fælt å vite at jeg ikke kan gjøre noen ting for at ting skal bli bra igjen. Og når vi er sammen så sier du at du har det helt greit, men jeg kan se at du har det vondt. Men jeg syntes det er så utrolig bra at du får ut alle følelsene dine på denne bloggen, at du viser folk at du sliter og du får så mye kjærlighet av de som leser det du skriver. Jeg prøver å ikke snakke så mye om hendelsen når vi er sammen eller når vi snakker sammen på FaceTime (som vi gjør 15 ganger om dagen), fordi jeg vil at du skal få tankene dine på noe annet. Men vi prater jo selvfølgelig om det da du føler for å prate om det, sånn at folk ikke tror vi ikke prater om det. 

 

 

 

 

Jeg vil gi deg massssse skryt for hvor åpen og ærlig du har vært med Maria og Marcus når det kommer til Marius. Du har håndtert situasjonen veldig bra da du har latt dem vite at det er greit å være lei seg, å gråte og snakke om hva de føler. Og midt oppi det her hadde dere fortsatt faste rutiner, dere spist middag sammen og hadde en normal hverdag. Og der syntes jeg både du og Kim har vært utrolig flinke, dere er gode foreldre. 
Og jeg vet at Maria og Marcus elsker dere så høyt, selvom de hater dere innimellom også. Hahah. 
Men altså, du er jo den kuleste mammaen ever da! Hvor mange barn får skryt av moren sin når de slipper en skikkelig stinkbombe promp? For det får Maria og Marcus. Hahahahaha!! 

Du er også verdens beste tante til Emma Rose! Dere kysser hverandre over FaceTime, og hun koser seg veldig masse hos deg. Men jeg må innrømme at jeg gruer meg litt til hun blir større, fordi jeg vet at jeg får igjen for alt jeg har gjort mot deg når det kommer til Maria og Marcus. De har alltid fått det de vil ha av meg, og jeg har ikke sagt nei mange ganger til de såååå, dette kan bli spennende. 

 

I hvert fall, jeg elsker deg av hele mitt hjerte, Piiiiia! <3<3<3

IN MY FACE

Det er bare meg og Marcus her. Maria sover hos besteforeldre.

Det er stille her nå. Marcus er på rommet sitt og ser på Labyrinten. Jeg sitter i stua å titter rundt meg. Titter på veggene. På veggen rett foran meg henger det et stort bilde. Jeg tar meg selv i å sitte å titte på det lenge. For lenge av og til. Det er in my face hele tiden. Jeg prøver å forstå. Jeg prøver å sette meg inn i hans situasjon. Jeg tar meg selv i å lage teorier i dag. Legge sammen dette puslespillet. Tusen tanker spinner rundt i dag. For ett år siden på denne tiden satt jeg på Vestli i sofaen i sjokk. Total sjokk.

 

Jeg må prøve å snappe meg ut av denne tenkeboksen og fylle dagen med noe positivt. Sola skinner for øyeblikket og jeg vil egentlig bare komme meg litt ut.

Vi skrives litt senere. <3

MARKERING

 

 

 

 

Nå er det markert at 1 år er gått. Det har vært en tung dag.

Tusen takk til alle som har vært på graven i dag. Det var masse blomster og lys der. Det var godt å se. Vi møtte på noen venner av Marius da vi kom, det var fint å se og egentlig litt godt også.

 

 

Marcus var med og at det var noen der hjalp litt. Da er det lettere å holde tårene inne. For når alt kommer til alt.. under våres falske smil og latter fins det stor hjertesorg.

 

 

Du er så uendelig savnet, Marius <3

 

HAN HAR VÆRT DØD I 1 ÅR

 

 

 

På denne tiden stod svigermor og så på at sykebilen kjørte opp og ned forbi blokka hennes. Uvitende om at sykebilen lette etter sønnen hennes.

Det er nå alt startet.

Jeg våknet opp og ville egentlig bare snu hodet og legge meg til å sove igjen. Sove gjennom hele dagen, kun for å få det overstått.

Marius har vært død i 1 år.

Jeg er kvalm og uvel. Jeg er svimmel.

Jeg husker dagen i fjor som om den skulle vært i går.

På denne datoen i fjor måtte jeg ringe Kim og fortelle han at lillebroren hans var død. Jeg måtte fortelle at jeg var ikke sikker på om det var sant engang, da det ikke kom fra Politiet men hun han var sammen med.

På denne datoen i fjor måtte Kim ringe til krimvakten selv for å få det bekreftet at lillebroren hans var borte. Det stemte. Det var han.

Det føles urettferdig. Surrealistisk. Forstår det ikke. 

Denne datoen forteller meg kun det som er fakta. Han er død. Han er ikke i live. Han døde på denne datoen. 14. august. 2016.

Jeg er egentlig bare tom akkurat nå. Alt som skjedde den dagen kommer opp igjen og følelsene blir kastet mot meg, akkurat som om jeg får slag etter slag i ansiktet. Det gjør vondt. Det gjør så vondt. Det verker i kroppen og tankene spinner rundt. Rundt og rundt som en karusell. Gråt, fortvilelse, skrik, sjokk. Det er akkurat som om kroppen min forbereder seg på å ta inn alt dette. Klokken er ikke mer enn 12:30 når jeg skriver dette og jeg er sliten allerede.

Vi putter på oss et smil for barna, men innvendig så dør vi.

Kim.

Jeg ser han. Han prøver å holde hodet kaldt. Han vil ikke påvirke barna. Han later som ingenting, men jeg ser han. Jeg ser det i øynene hans. Jeg ser det på kroppsspråket hans.

Jeg kan ikke se på han for lenge, jeg er redd for å bryte sammen om jeg ser for lenge på han. Det gjør vondt lengst innerst i hjerterota. Det er akkurat som om noen holder fast hjertet mitt og klemmer det. Klemmer hardere og hardere. Det er vondt å puste. Det er vondt å se han slik.

 

Nervene er overalt. Angsten kommer og klumpen som jeg har i halsen og brystet er forstørret.

 

Min svigermor.

Det er vondt. Jeg så smerten hennes da jeg kom inn i fjor og satt meg ned og holdt rundt henne. Hun skalv. Hun skrek av fortvilelse. Hjertet mitt blør for henne. Ingen skal måtte miste et barn, spesielt ikke på den måten. Ikke han. Dette skulle jo ikke ha skjedd.

 

(Bilde fra Google)

 

Jeg finner ingenting positivt med denne dagen.

Jeg forbinder denne datoen med hjertesorg, kaos, forvirrende, skrik og mere kaos. Det går helt i surr i hodet mitt. Det er stunder her hjemme nå med totalt stillhet og tomhet.

For alle andre går livet videre, slik er det ikke her. Selv om det er 1 år siden, er det fortsatt like vondt og like nært.

NOSTALGI

 

 

 

Jeg skulle levere Maria til besteforeldrene sine på Haugenstua i dag. Det var en trip down memory lane altså. Jeg ble litt nostalgisk og tenkte på min egen oppvekst her.

Vi tok t-banen til Rommen og gikk derfra. Vi gikk innom Smedstua og jeg viste henne hvor vi hadde bodd. Jeg bodde der litt med Maria da hun ble født også. Jeg fortalte hun hvor jeg pleide å leke, hvem jeg pleide å leke med, jeg viste henne blokka jeg bodde og etasjen. Det har blitt så fint og nytt der syns jeg. Kjipt at jeg måtte flytte. Wuææ!

 

 

Artig å være tilbake og gå i ''gårdene'' der som vi kalte det. 1, 2, 3 og 4 gården. Det var tider det.

Etter jeg leverte hun tok jeg toget fra Haugenstua og opp til Strømmen for å dra til søsteren min. Koset meg med Emma, spiste pizza, prøvde faktisk vegetar sushi men jeg fant ut fort at det ikke var noe for meg gitt.

Nå er jeg hjemme, og resten av kvelden skal jeg ta det helt med ro.

 

JEG BARE MÅ

 

De som kjenner meg vet at jeg elsker billige og gode kjøp. Igår gjorde jeg et kupp på solbriller. 

På TGR. Yes TGR. Du leste riktig. 50kr PR stk 

De er UV beskyttet også. 

Jeg bare MÅ vise dere disse!

 

 

 

 

Nå skal jeg ut å handle en tur så vi snakkes 

JEG INNRØMMER AT JEG GRUER MEG

 

 

11. august.

Nå er det bare tre dager igjen til den grusomme datoen. 14. august. En dato jeg ALDRI kommer til å glemme.

Jeg må innrømme at jeg kvier meg, gruer meg til å våkne opp denne dagen. Jeg VET hvordan det kommer til å bli.

Ett helt år har da gått. Det føles ikke ut som om det er ett år siden. Jeg kjenner det på kroppen og i hodet at det nærmer seg. Jeg føler meg ikke klar for å føle på de vonde følelsene jeg gjorde den dagen for ett år siden. 

Jeg merker det på menneskene rundt meg at nå nærmer det seg.

 

 

Klumpen stiger opp i halsen i dèt jeg skriver dette, og merker i skrivende stund at tårene presser seg på. Jeg vil ikke tenke på dette, jeg vil ikke føle på dette. Det er alt for vondt. Det er en håpløs smerte som strekker seg fra tuppen av tåen og helt opp i hodet. Det er vondt. Det kan ikke beskrives.

 

 

Han skulle vært her nå. Dette kunne ha vært forhindret! 

Jeg blir så sint og frustrert.

Jeg blir så lei meg og knust.

Hvor enn du er min venn, bror. Jeg håper du har det bra. Jeg tenker på deg hver eneste dag. <3

 

Les mer i arkivet » September 2017 » August 2017 » Juli 2017
hits