DE DAGENE



 

Minner strømmer tilbake, tankene kommer... Jeg glemmer aldri den dagen. Eller, dagene.

Sist jeg så deg var du kald. Du var så kald. Du lå der på et metallbord kledd i hvitt med en slags hvit duk over deg.

Før jeg gikk inn i rommet, var jeg redd. Redd for hva som møtte meg på andre siden av døren, for jeg visste at du lå der. Døren åpner seg og jeg går forsiktig inn.  Der lå du. På metallbordet i sølv. Jeg skvatt og hoppet ut i skrikende gråt. Jeg falt sammen i armene til Kim der han satt i sofaen, for han var ikke helt klar til å gå inn. Jeg ble så redd, for nå var det virkelig. Du lå der inne, det er deg, det er sant.

Etter jeg hadde klart å roe meg ned litt, kom jeg meg omsider inn. Jeg gikk veldig forsiktig inn med Kim ved siden av meg. Jeg gikk bort til deg og holdt deg på overarmen. Jeg tok meg selv i å titte ned på armen din og sa til meg: han er så kald. Han er så kald. Tårene presset på og ut kom de. Jeg var så redd for å ta på deg andre steder. Du var så kald. Det er så virkelig. Det gjør så vondt. Så vondt at det er virkelig. Så vondt at du ligger der. Av alle ting tok jeg deg på håret. Jeg kjente på håret ditt, for jeg turte ikke å ta på deg andre steder. Mest av alt ville jeg klemme deg, men jeg turte ikke.                                                               Det var så altfor virkelig. Du hadde reist til himmelen, sjelen din hadde virkelig forlatt kroppen, og der lå du på et metallbord i sølv. Det er ikke riktig. Det er så urettferdig.

Den andre gangen jeg så deg gikk det litt bedre, men jeg syntes fortsatt at det var litt skummelt. Du lå der fortsatt, like kald. Det er jo ikke den Marius jeg kjenner. Han jeg kjenner var en utrolig varm person. Dette er så urettferdig.



 

Siste gang jeg så deg var i begravelsen. Da var det hvite borte og Vålerenga-skjorta var på og tatoveringene fremme. Jeg la et brev på brystet ditt og en rose på toppen av brevet. Dette var siste gang jeg så deg. Jeg satt meg på benken og tittet på deg. Satt og bare tittet bort på deg. Dette kan ikke være sant. Det er ikke riktig.                                                                                      Det vondeste var å se Kim legge tørkle over ansiktet ditt. Det var et siste farvel. Det var så vondt, men så enda mer vondere for broren din. Lokket på kisten ble satt på og nå var det over. Nå skulle du ned i jorden. Av jord er du kommet av jord skal du bli. Det brant i hjertet. Å se deg bli sunket ned, den smerten kan ikke beskrives. Hjertet mitt blør for familien din. Å se smerten dems var nesten uutholdelig.





 

Jeg slipper ikke mange innpå meg, men du var en av de jeg slapp inn. Du var Kims lillebror, men ble omtrent min også. Og en av mine nærmeste. Savnet etter deg kommer alltid til å være der, trangen etter å snakke med deg, le med deg, gråte... kommer alltid til å være der.

 

Du var så vond å miste, du var så god å ha

        men alle gode minner kan ingen fra oss ta

 

 







                                                                                                                                           

 

2 kommentarer

Nina Palmgren

19.05.2017 kl.05:01

Minnene om de mest grusomme dagene i mitt liv,strømmer også på.. du skriver så fint <3

Den hjertegode familiekjære Marius som så på broren sin som en helt,og fant en sjelevenn i deg Piamor.

Alt passerer som i sakte film.. Jeg ser han ligge der... kjenner hvor kald han var..,ser hvordan vi,en etter en bryter sammen ved hans side. Den håpløse smerten,å se hvor dypt Kim sørger over tapet av lillebroren sin. Jeg takker gud hver dag for kjærligheten mellom deg og Kim,og for alt du var for Marius. Du er verdens beste svigerdatter du Pia <3

Silje

19.05.2017 kl.12:34

Pia min. Jeg får så vondt av deg💜

Veldig glad i deg🌸

Skriv en ny kommentar

Pia Paradis

Pia Paradis

28, Nittedal

Instagram: Frkhanzen

Kategorier

Arkiv

hits